Frankrike uke 42 og 43 – Correns og Chateauvert 17.10-26.10

Bilde: På vei til klatreveggen (Foto: Skjeggenes, Marianne)

B3 nærmer seg slutten og det er duket for aller siste tur sammen som klasse. Denne gang gikk turen til Frankrike, nærmere sagt Correns og Chateauvert hvor vi skulle tilbringe de neste 10 dagene. Planen for oppholdet var mest mulig klatring hvor et av målene var at vi skulle bli trygge på egne ferdigheter ved klatring på topptau og led på borebolter. Med stort sett bra vær fikk vi klatret mye og samtlige av studentene fikk tøyd noen mentale grenser.

Trygghet når man klatrer på led handler i stor grad om å stole på utstyret. For å stole på utstyret er man nødt til å vite hva slags utstyr man skal bruke og hva det tåler. Jeg vil derfor i dette innlegget ta for meg den dynamiske sikringskjeden, fallfaktor og fangrykk.

Den dynamiske sikringskjeden:

Sikringskjeden er en fellesbetegnelse på alle komponentene som binder sikreren og klatreren sammen. De dynamiske komponentene i en sikringskjede er; tau, knuter, forankringer, karabiner, ekspresser, slynger, taubrems og klatresele (Tronstad, 2005). Alle delene av sikringskjeden er med på å dempe fangrykket og vi kan derfor kalle dem dynamiske ledd. Ved et fall vil kreftene bli fordelt utover sikringskjeden slik at den som faller ikke får all energien fra fallet rett i kroppen. Tauet er den delen av sikringskjeden som bidrar til mest dynamikk, og er konstruert slik at det strekker seg når du faller (Tronstad, 2005). På den måten vil den fallende bremse opp gradvis, i stedet for momentant (Tronstad, 2005). Nest etter tauets strikkeffekt er taubremsen det viktigste. Taubremsen bidrar til å minske fangrykket og belastningen på sikringskjeden, og gjør til at fallet blir mykere. Forfatter Adrian Berry mener det er kun en ting som sørger for dynamisk fall: At sikreren beveger seg når fallet tas (Hagen, 2016).

  Bilde: Tauet er en viktig del av den dynamiske sikringskjeden (Foto: Martinsen, Helge)

Fallfaktor:

Sikringskjeden er med og påvirker fallfaktoren. Fallfaktor vil si den belastningen klatreren får ved et fall. Fallfaktor er antall meter tau ute fra siste bolt x 2, delt på det totale tauet som er dratt ut (Tronstad, 2005, s. 169). Konsekvensene av farlig fallfaktor er flere. De farligste fallfaktorene får en ved bolt 1, 2 og 3. Dette fordi det er såpass lite tau ute som kan gi dynamisk fall.

Høy fallfaktor	Middels fallfaktor	Liten fallfaktor
5m / 2,5m = 2	5m / 5m = 1	2m / 6m = 0,33

   Bilde: Eksempel på høy, middels og liten fallfaktor (Foto: Tronstad, 2005, s. 169).

Fangrykk:

Fangrykk, også kalt bremsekraft er proporsjonal med fallfaktoren. Det vil si at når fallfaktoren er lik, blir fangrykket det samme uansett hvor langt klatreren faller (Tronstad, 2005). «Fallfaktor 1 kan bety 4 meters fall på 4 meter tau, eller 40 meters fall på 40 meter tau. Fangrykket blir likevel det samme, selv om klatreren får opp mye større fart i det lange fallet» (Tronstad, 2005, s. 170). Jo høyere fallfaktoren er, jo større blir fangrykket.

Oppsummering:

Den dynamiske sikringskjeden tar for seg alle komponentene som binder klatrer og sikrer sammen. Alle komponentene er viktige, både for sikkerheten og for at et mulig fall skal bli så «behagelig» som mulig! Dynamikken i sikringskjeden gjør at man ikke blir skadet i et eventuelt fall. Likevel må en være ekstra obs ved fall på bolt 1, 2 og 3, slik at klatreren ikke deiser ned i bakken.

  Bilde: Sikring ved fall (Foto: Hagen, 2016)

Kilder:

Hagen, D. (2016). Den dynamiske sikrer. Hentet fra: http://www.norsk-klatring.no/Klatreskolen/Den-dynamiske-sikrer

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles

Veiledertur uke 40 – Breidasetevatnet og store Haugmelen 05.10-07.10

Bilde: Gjengen er samlet rundt bålet (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 40 var det klart for årets veiledertur. Hvert år får B3 studentene ansvar for å planlegge og gjennomføre en tre dagers tur med en gruppe studenter fra B1, B2 og outdoor education. Jeg og Emil fikk ansvaret for å ta med 6 herlige studenter på tur. Destinasjonen ble satt til Kaupangerskogen, nærmere sagt Breidasetevatnet, med en innlagt dagstur opp til store Haugmelen på dag 2. Med mange nye og ukjente fjes, sekkene fulle av god mat og et godt humør satte vi kursen mot Kaupanger onsdag morgen.

  Bilde: Koteletter på bålet (Foto: Skjeggenes, Marianne)      Bilde: Lammelår i kokegrop (Foto: Skjeggenes, Marianne)

For meg som veileder var nesten alle på gruppa ukjente. Det samme gjeldt gruppemedlemmene seg imellom. Som en ukjent gruppe vil man i løpet av en tur gå gjennom ulike faser. Dette kalles gruppedynamikk. Ved å bevisstgjøre seg disse fasene vil man som veileder kunne vite hvilken lederstil som er best og mest hensiktsmessig å bruke på tur. I dette innlegget vil jeg se på gruppedynamikk og hvordan en som veileder må kunne håndtere de ulike fasene en gruppe går gjennom ved ulike lederstiler. Priest og Gass (2005) tar for seg en femstegsmodell som skildrer de ulike prosessene en gruppe går gjennom på tur; Forming, storming, norming, performing og adjourning (Priest & Gass, 2005).

Forming

Forming fasen tar for seg perioden hvor gruppa møtes for første gang. Gruppa kommer sammen for første gang og streber etter å bli bedre kjent. Gruppa vil i denne fasen være avhengig av støtte og klar styring fra en leder. Det vil dermed være naturlig for en veileder å bruke en autokratisk lederstil. Det vil si at veilederen tar store deler av styringa og delegerer arbeidsoppgaver. Dette er blant annet for å klare å inkludere alle i gruppa (Priest & Gass, 2005).

Storming

I andre fasen har gruppa blitt litt bedre kjent med hverandre. Man ser fort hvordan de ulike individene i gruppa jobber, og det kan fort oppstå problemer ut fra dette. Enkelte gruppemedlemmer vil forsøke å teste grenser og prøve å få innflytelse på hverandre. Gruppemedlemmene prøver å påvirke hverandre og det kan føre til at det oppstår maktkamper. Som veileder er det viktig å fokusere like mye på forholdet mellom individene i gruppa, som på oppgaven som skal gjennomføres. En demokratisk lederstil vil være den mest optimale ledrstilen i denne fasen. Her vil det være gunstig å la gruppen selv diskutere og komme med sine meninger, men jeg som veileder kan ha ansvar for- og styre diskusjonene (Priest & Gass, 2005).

Norming

I tredje fasen har gruppa begynt å samarbeide om å finne løsninger på problemer som oppsto i forrige fase. Gruppa blir enig om noen felles normer og regler for videre samarbeid, og kommer sammen fram til en ordning som fungerer for alle. I denne fasen vil veilederen gå mer over i en abdikratisk lederstil, der en gir deltakerne mer selvstendig ansvar og lar gruppa komme fram til løsninger som passer alle (Priest & Gass, 2005).

Performing

I den fjerde fasen har gruppa blitt godt kjent med hverandre og samarbeider bra sammen. I denne fasen blir det lagt mer vekt på selve oppgaven og hvordan løse den på best mulig måte. Gruppa har blitt mer oppgaveorienterte og samarbeider godt sammen. Som veileder skal du hjelpe gruppen med å nå sine egne mål ved å oppmuntre folk til å ta initiativ. Som veileder vil det bli mer naturlig å tre over i en demokratisk lederstil for å fokusere på læring (Priest & Gass, 2005).

Adjourning

I siste fasen er gruppa i ferd med å avslutte prosjektet de har vært med på. Noen kan få angst for hva som skal skje videre og fokuserer dermed mye på hva som har skjedd. I denne fasen vil det være stort fokus på oppsummering, tilbakemelding og evaluering. Som veileder vil du i denne fasen ta i bruk en mer autokratisk lederstil og sørge for at deltakerne holder fokus på det de har lært (Priest & Gass, 2005).

   Bilde: Femstegsmodell for gruppedynamikk (Foto: Priest & Gass, 2005, s. 69)

Kilder:

Priest, S. & Gass, M.A. (2005). Effective Leadership in Adventure Programming. USA: Human Kinetics

Kystfriluftsliv uke 35-36 – Litle Færøy i Solund 02.09-05.09

Bilde: Litle Færøy (Foto: Finn Hugøy, 1996)

Norge har en enorm kystlinje som strekker seg langs hele landet vårt. Dette kystlivet skulle vi få oppleve nærmere da vi i uke 35-36 inntok Litle Færøy i Solund kommune. Her skulle vi få et innblikk i hvordan norsk tradisjonelt kystfriluftsliv var for 100 år siden. I løpet av oppholdet skulle vi blant annet få ro en gammel seksring, fiske med garn, sløye og filetere fisk og padle havkajakk. Litle Færøy og det tradisjonelle kystfriluftslivet som vi nesten har glemt helt bort er viktige kulturminner vi må ta vare på. Litle Færøy som kulturminne vil jeg prate mer om i dette innlegget.

«Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til» (Kulturminneloven, 2009, §2). Eksempler på kulturminner kan være; bygninger, redskaper, kjøretøy, stier, fortellinger, diktanalyser og kunst. Hvert kulturminne har sin egen historie å fortelle og er viktige å ta vare på for våre etterkommere.

Til tross for å være eneste beboer på Litle Færøy lever Roar Moe et hektisk liv. Han har stadig vekk besøk av studenter fra ulike høgskoler, folkehøgskoler, elever fra både ungdomskoler og videregående skoler og turister. I tillegg reiser han rundt om i både Norge og USA og holder foredrag om Lilte Færøy og kystfriluftslivet. Han brenner for den tradisjonelle kystkulturen og for det tapte kystfriluftslivet. Roar lever under den offisielle fattigdomsgrensa i Norge, men sier selv at han er rik på livet.

Et av målene med turen var at vi skulle få kunnskap og erfaring med aktiviteter knyttet til kystfriluftsliv. Vi skulle lære å ro gamle tradisjonsbåter og få kunnskap om trygg gjennomføring av kystfriluftsliv. Under oppholdet på Litle Færøy skulle samtlige av oss få oppleve kystfriluftslivet på en helt ny måte enn hva vi er vant med. Roar har blant annet en 130 år gammel seksring (robåt) som vi fikk ro med. Under kapittel IV. Skipsfunn og fartøyvern §14.Skipsfunn i kulturminneloven (2009) står det at staten har eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord. Roar Moe har selv en 130 år gammel seksring, men som det står i kulturminneloven (2009) så kan vedkommende etter loven – uten hensyn til hvem som er eier – sette i verk tiltak for å verne eller ta hånd om tingen. 

   Bilde: Vi fikk lære å ro den 130 år gamle seksringen (Foto: Grøteide, Håvard)

I tillegg til å leve kystfriluftslivet på gamle måten har Roar også bygd en liten låve, et båthus, et naust, restaurert og bygd båter slik de gjorde for over 100 år siden. Det å ro en 130 år gammel robåt, lære om navigering på sjøen og å fiske med garn er kulturminner i seg selv. Flere av studentene hadde aldri gjort dette før, noe som gjorde det ekstra stas. Jeg vil påstå at en stor andel av den norske befolkningen aldri har rodd en gammel trebåt og fisket med garn før. Litle Færøy er et kulturminne som vi må ta vare på. 

   Bilde: Litt av fangsten etter å ha fisket med garn (Foto: Valø, Daniel)

Roar har vært intervjuet to ganger i forbindelse med programmet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Her får vi et innblikk i hvordan han lever og hans brennende interesse og engasjement for kystkulturen. Link til programmene har jeg lagt ved, og det er verdt å ta seg en titt.

Innslag fra 2005:

https://tv.nrk.no/serie/der-ingen-skulle-tru-at-nokon-kunne-bu/PRMR70000305/sesong-4/episode-3

Innslag fra 2008:

https://tv.nrk.no/serie/der-ingen-skulle-tru-at-nokon-kunne-bu/DKMR50001311/sesong-11/episode-3#t=13m52s

Kilder:

Kulturminneloven. (2009). Lov om kulturminner. Hentet 07.09.16, fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1978-06-09-50

Klatreundervisning uke 34 – Kvam og Veitastrond 22.08-25.08

Bilde: Buldring på Veitastrond (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 34 var det duket for årets første tur. Sommerferien er over og vi starter opp igjen på 3 og siste året på friluftslivstudiet. Første emne for semesteret var klatring. I fire dager skulle vi få opplæring i klatring og buldring. Tre av dagene gikk med til sportsklatring og litt fjellklatring, med innslag av rappellering, klatring på led og å sette topptaufester. Siste dagen gikk turen til Veitastrond i nydelig vær. Her brukte vi hele dagen på å buldre. Et av målene for klatreundervisningen denne uken var at vi skulle lære oss klatreformen buldring. Det fikk vi god tid til på Veitastrond. Jeg vil i dette innlegget gå nærmere inn på hva buldring er og hva som er viktig i denne formen for klatring.

Buldring:

Buldring kommer av det engelske ordet «boulder» og betyr rund kampestein (Tronstad, 2005). Det vil i prinsippet bety at buldring er å klatre på kampesteiner. «Buldring har sitt opphav nettopp i klatring på kampesteiner» (Tronstad, 2005; 47). I nyere tid har buldring blitt et fellesbegrep for alle former for klatring i lave høyder uten tau. Buldring krever relativt lite utstyr, kun et par klatresko, en kalkpose og litt kalk. For sikkerhetens skyld lønner det seg også å legge en crash pad/buldrematte under veggen der du eventuelt «planlegger» å falle ned. Landingen vil dermed bli litt mykere og litt tryggere. I likhet med klatring handler buldring også om balanse, teknikk, fotarbeid og ikke minst smidighet. Buldring kan foregå nederst på en fjellvegg, på en innervegg, på en spesiallaget buldrevegg eller på hva som helst annet som det går an å klatre på (Tronstad, 2005). Gjennom buldring blir klatreren utfordret til å konsentrere seg fullt og helt på å finne de riktige takene og de gode grepene. Likevel anbefales det at du i starten ikke klatrer for høyt. Du bør ikke klatre høyere enn du er villig til å hoppe ned (Kolstad, 2015). Det er lett å la seg rive med og glemme at man klatrer oppover. Plutselig er du altfor høyt oppe!

Fall under buldring kan være skummelt, og ankler og andre ledd er særlig utsatt (Kolstad, 2015). «Spotting», en form for sikring er en viktig del av buldringen. I tillegg til en buldrematte burde man være minst to personer som buldrer sammen. Den ene buldrer mens den andre står under å spotter. «Selv om buldring foregår like over bakken, kan et fall gi skader hvis landingen er dårlig, eller hvis du klatrer i en posisjon som gir fare for å lande på noe annet enn beina» (Tronstad, 2005; 110). Personen som spotter skal stå klar med hendene hvis klatreren skulle fallen ned. Da skal spotteren kunne ta imot personen rundt hoftene og dempe fallet. Hensikten med spotting er ikke at du skal «redde» personen i den forstand at du skal ta imot hele personen, men du skal dempe og forsøke å styre fallet slik at landingen ikke blir så hard. Det er viktig at du stoler på den som spotter deg. I tillegg er det viktig å holde spotteren informert slik at han kan utføre arbeidsoppgaven sin best mulig (Kolstad, 2015).

   Bilde: Spotting er viktig, men hvor mange trengs det for å spotte en danske? (Foto: Toppen, Eirin)

Kilder:

Kolstad, N. (2015). Sikker uten tau. Hentet 07.09.16, fra: http://www.norsk-klatring.no/Impulser/sikkerhet-ulykker/Sikker-uten-tau

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. (1. utgave). Oslo: Akilles forlag

Josten på langs uke 19 – Jostedalsbreen 09.05-11.05

Bilde: På toppen av Supphellenipa (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 19 var det duket for årets siste tur for B2 Friluftsliv. Denne gangen gikk turen på fjellski over Jostedalsbreen. Turen gikk fra Gjerde og opp til Steinmannen, over Jostedalsbreen via Høgste breakulen, videre mot Bings gryte og ned via Supphellebreen og Flatbreen ned til Øygarden. Med tunge sekker, sol, en distanse på godt over 50km foran oss og over 20 varmegrader startet vi på vår siste vintertur, som også skulle bli den beste!

Det kan være litt av en utfordring å reise 30 elever og 3 veiledere på tur sammen. Organisering av grupper er alfa omega for å få gjennomført en slik tur på best mulig måte. Orientering, planlegging og veivalg på skitur på breen var aktuelle temaer for denne turen, og det er nettopp det jeg vil prate om i dette innlegget.

Som fremtidige veileledere skal vi lære å ta gode avgjørelser og veivalg når vi er på tur. Derfor rullerer vi ofte på hvem som går foran når vi er på tur. Dette er en utrolig god læring ved at vi nærmest blir «tvunget» til å måtte bruke kart og kompass, orientere oss, legge gode veivalg og ta lederrollen. Det kan nemlig fort skje at en eller flere i gruppa blir passive og blir gående bakerst hele tiden og blir såkalt «gratispassasjerer» (Horgen, 2010). Disse «gratispassasjerene» vil aldri kunne ta del i verken orientering, veivalg eller sporvalg, og vil dermed få dårlig med erfaringer (Horgen, 2010). For at dette ikke skal skje lønner det seg, spesielt i såpass store grupper som klassen vår, at klassen blir organisert i mindre grupper. Ved bruk av mindre grupper vil det bli lettere å inkludere alle og rullere på hvem som leder an. «Sikkerhetsmessig er det også flere gevinster ved å rullere» (Horgen, 2010; 160). Det vil være lettere å holde gruppen samlet. Det vil ikke oppstå uønskede luker mellom folk, og ingen vil bli hengende igjen alene bakerst (Horgen, 2010). 

   Bilde: Lang, lang rekke (Foto: Skjeggenes, Marianne)

En gruppe som forflytter seg på ski på vinterfjellet med stor oppakning, beveger seg som regel ca. 2-4 km per time (Horgen, 2010). Med dagsetapper på flere km om dagen kan det være lurt å avtale et fast mønster på organiseringen. Det kan f.eks gjøres ved at en og en person går foran og leder an i en time før det rulleres. Den som da har gått foran en times tid går nå ut av sporene sine, venter til hele gruppa har passert for så å smette inn bakerst i rekka som bakerste mann. En annen måte å gjøre det på er at gruppa igjen deles inn i smågrupper på to eller tre hvor den ene går foran og legger spor, mens den andre går bakerst og passer på at ingen blir hengenes etter. Etter en times tid, avhenger av lengden på turen og antall gruppemedlemmer, så bytter de roller. Slik fortsetter det helt til turen er over. På denne måten får alle øvd seg på å gå først.

Å gå Josten på langs var en fantastisk opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Dette var den siste turen for semesteret, og siste vinterturen for friluftsliv studiet, men det er absolutt ikke den siste vinterturen for min del. Med så mange fantastiske turer på dette studiet så frister det absolutt til gjentakelse. Når jeg ser tilbake på studieåret, så har jeg lært og opplevd utrolig mye. Jeg har gjort ting jeg antageligvis aldri ville ha gjort hadde det ikke vært for dette studiet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å studere friluftsliv i Sogndal.  

   Bilde: Jeg er såååååå glad for å ha studert friluftsliv (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Topptur Hurrungane uke 17 – Hurrungane 26.04-28-04

Bilde: På vei opp store Dyrhaugstinden (Foto: Natvik, Sindre)

Uke 17 gikk turen til majestetiske Hurrungane hvor vi skulle tilbringe de neste tre dagene. Dette var en tur jeg tror samtlige av studentene hadde gledet seg skikkelig til. Ikke bare skulle vi få lære mer om snøkjennskap, snøbakketeknikk, redning og GPS, men vi skulle også få gå på topptur i et av de mest ettertraktede områdene i Sogn og Fjordane. Med et fantastisk vær blei dette en opplevelse for livet.

Etter å ha satt opp leir ble klassen delt inn i tre mindre grupper som skulle rullere mellom tre ulike poster med forskjellig tema. På første posten var temaet sikringsmiddel og kameratredning på snø. Andre posten tok for seg en gjennomgang av bruken av GPS. På siste posten skulle vi få innlæring i lappekast og snøbakketeknikk, og det er nettopp det jeg vil ta for meg i dette innlegget.

Lappekast («Kick turn»):

Lappekast, også kalt «kick turn», er en teknikk du bruker når du skal snu i bratt terreng. Lappekast er en måte å vende på, hvor du tar en helomvending før du går videre oppover (Horgen, 2010).

1. Det første du må gjøre er å lage en god plattform i snøen hvor du kan stå stødig. Det vil også gjøre det lettere for de som kommer etter.
2. Plasser øverste staven godt ovenfor deg selv, slik at det er god plass til å vende om på skien. Plasser den nederste stavene litt nedenfor deg selv for å holde balansen.
3. Løft den øverste foten og vend den 180 grader slik at den nesten står parallelt med den nederste foten.
4. «Bytt plass» på stavene. Plasser øverste staven nedenfor deg selv for å holde balansen. Plasser deretter den nederste staven ovenfor deg selv
5. Nå må du få med deg andre foten også. Løft opp foten fra bakken samtidig som du lener deg litt ned mot bakken. Stram rumpeballen mens du strekker ut foten og lar tærne peke nedover. Sving foten inn slik at den står parallelt med den andre foten.
6. Nå er du klar til å gå videre!

      Bilde: «Lappekast» (Foto: uia.no, 2014)

Snøbakketeknikk:

«En utglidning i snøheng kan få alvorlige følger. Det er derfor viktig at du har innarbeidet en bra bremseteknikk» (Haslene, 2011; 79). Jeg tar utgangspunkt i at man går med skisko eller stegjern og isøks. Det har ikke noe å si om man bruker skisko eller stegjern, men om man faller på ryggen med stor fart må man komme seg over på magen for å bremse opp. Da gjør du følgende:

• Med stegjern og isøks må du få presset isøksen ned i snøen. Ta et godt tak på toppen av isøksa, hold den inntil kroppen med spissen pekenes ned i snøen og len deg på den. Samtidig løfter du beina og bremser opp med knærne. Å bremse med stegjernene kan føre til at du tipper bakover eller ved stor fart får vridning i foten.
• Uten stegjern og isøks må du bruke det du har. Det vil si at du må komme deg over på magen og bremse opp med albuene og beina. Du presser albuene ned i snøen samtidig som du presser beina ned i snølaget. For å få best mulig effekt og vekt på oppbremsingen løfter man resten av kroppen opp slik at rumpa stikker opp. Tyngden vil fordeles over på albuene og beina som du presser ned i snøen.

   Bilde: «Snøbakketeknikk» (Foto: Haslene, 2011; 79)

   Bilde: Vi går forsiktig ned fra store Dyrhaugstinden (Foto: Natvik, Sindre)

Kilder:

Haslene, S. (2011). Breboka – håndbok i brevandring. (6. utgave, 2. opplag). Oslo: DNT fjellsport

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Taylor, V. (2014). Assignment 2 – Ski Trip to Evje. Hentet 06.05.16, fra: http://home.uia.no/veritt13/assignments/ski-trip-to-evjon/

Egenferd uke 14 – Hardangervidda 02.04-08.04

Bilde: Vårt møte med Hardangervidda (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Uka etter påskeferien skulle alle på B2 Friluftsliv gjennomføre en egenferd på minimum fem dager. Gruppene skulle ikke være mindre enn to personer, men heller ikke flere enn fire. Turen skulle ha en varighet på minimum fem dager med minst fire overnattinger ute i telt, gapahuk eller snøhule. Min gruppe, bestående av meg selv og Frida Omma planla i første omgang en relativ lang tur over Hardangervidda, som vi i løpet av turen måtte endre på. Grunnet sjukdom, altfor lange dagsetapper og vanskelig føre ente vi opp med en litt kortere tur. Turen vår varte i 7 dager og gikk fra Finse, til Krækkja, videre til Kjeldebu og tilbake til Finse med flere overnattinger underveis. På en slik tur er kosthold relativt viktig for å klare å fungere optimalt og ha nok energi til å forflytte seg. Jeg vil nå gå nærmere inn på riktig type kosthold på en slik type vintertur.

I løpet av friluftslivsstudiet og alle turene vi har vært på, har jeg lært at riktig mat og nok energi er alfa omega på tur. Uten mat og drikke, duger helten ikke! Når man er på tur, og spesielt på vinteren bruker man mye mer energi enn til vanlig. Energiforbruket per dag på vinteren ligger på mellom 14 700 kJ og 16 800 kJ (Melby 1997, i Horgen 2010). Årsaken til det høye energiforbruket er grunnet spesielt to ting; et høyere aktivitetsnivå enn til vanlig, og lave temperaturer som gjør at vi produserer mer energi for å holde varmen. Når vi er ute på tur ønsker vi dermed å ha så energirik mat som mulig. «De tre energikildene karbohydrat, protein og fett inneholder alle energi» (Horgen, 2010; 122). 

Fett:

Dersom man ønsker minst mulig vekt, lønner det seg at mesteparten av energien kommer fra fett. Fett inneholder nemlig mye mer energi per gram enn karbohydrater og proteiner. «Et gram fett inneholder over dobbelt så mye energi som ett gram karbohydrat» (Horgen, 2010; 123). I tillegg bruker kroppen lengre tid på å hente ut energi fra fett. Ved lav eller moderat intensitet, slik som en fjellskitur på Hardangervidda, vil energien hentes fra kroppens fettlager. 

Energikilde:	Kilojoule (kJ) pr. gram:
Karbohydrat	17,7 kJ
Protein	17,2 kJ
Fett	39,4 kJ

(Horgen, 2010)

   Egenprodusert nøtteblanding (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Karbohydrater:

Karbohydrater tas raskt opp i kroppen og omdannes til glykogen og glukose som lagres i lever og muskler. Disse lagrene holder i ca. 1-2 timer for en voksen (Schiebye og Klausen, 2005 i Horgen, 2010). Karbohydratene er viktig dersom en skal arbeide med litt høyere intensitet. Jo høyere intensitet vi arbeider med, jo mer av energien vil komme fra glykogenlagrene (karbohydrat) i leveren og musklene (Horgen, 2010). Når disse lagrene tømmes vil energien komme fra fettforbrenning (Horgen, 2010). Det er derfor viktig å stadig fylle på med karbohydrater i løpet av turen. Det er viktig at karbohydratene du får i deg kommer fra mat med lav/moderat glykemisk indeks, som for eksempel havregryn, pasta og grovt brød (Horgen, 2010). Det vil sikre et relativt stabilt blodsukkernivå utover dagen (Horgen, 2010).  

   Karbohydrater (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Proteiner:

Protein er en viktig kilde til varme. Middagen bør inneholde mye proteiner, da de fungerer som «byggesteiner» i kroppen og er med på å produsere overskuddsvarme (Horgen, 2010). Derfor lønner det seg å spise noe med høyt innhold av proteiner før en legger seg i soveposen (Horgen, 2010). Det vil også gjøre det lettere å holde varmen. 

       Protein (Foto: www.meny.no)

Min personlige favoritt på tur er bananpannekaker. De er energirike og inneholder blant annet karbohydrater (havregryn), protein (egg), melk og bananer. I tillegg er de veldig gode og mettende. 

   Bananpannekaker, nammmm! (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Til slutt vil jeg kort nevne væskeinntaket på tur. Selv om du er flink med maten, så er det utrolig viktig å ha kontroll på væskeinntaket ditt. På vinteren kan det være utrolig lett å glemme å drikke. Jeg har selv gått på denne smellen. «Mister vi mer enn 2% av kroppsvæsken, nedsettes yteevnen med ca. 10% for hver ekstra % man blir dehydrert» (Schibye og Klausen, 2005 i Horgen, 2010; 126). Det er derfor utrolig viktig å passe på at en drikker nok vann. 

    Bilde: Riktig mat og drikke gir godt humør og overskudd (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Meny.no. (2016). Kyllingfilet. Hentet 05.05.16, fra: https://www.google.no/search?q=kyllingfilet&biw=1242&bih=606&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwii4YGftcXMAhWEFiwKHbtXCTcQ_AUIBigB#imgrc=Xj61OaGyNbV-AM%3A

Topptur uke 8 – Vigdalen 24.02-25.02

Bilde: På vei opp Buskrednosi (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 8 var det duket for en todagers toppturcamp til Vigdalen. Her skulle vi gå topptur, rigge vinterleir, lage bål, kose oss og praktisere kameratredning i snøskred. Første dag gikk med til transport og forflytning inn til Vigdalen. Her etablerte vi basecamp som ble utgangspunktet for turen. Resten av dagen gikk med til gjennomgang og praktisering av kameratredning i skred, både med og uten S/M, pluss flere poster med gjennomgang av bruken av S/M. I dette innlegget vil jeg ta for meg hvordan en gjennomfører kameratredning ved snøskred.

Kameratredning ved snøskred:

«Snøskred er et vanlig naturfenomen som vi må forholde oss til i vinterfjellet» (Horgen, 2010; 57). I følge Horgen (2010) er 9 av 10 som blir gravd ut etter 15 min i livet, mens de fleste som ikke er funnet etter 15 min er mest sannsynlig omkommet. Tid, effektivitet og hurtighet er tre svært viktige faktorer ved kameratredning. «Kameratredning er en kamp mot klokka» (Horgen, 2010; 296). Derfor er det svært viktig å handle raskt og riktig. I dette innlegget vil jeg ta for meg hvordan man gjennomfører en kameratredning ved et skred, gjennom fem ulike faser (Horgen, 2010).

Organisering:

Idet det går et skred og noe blir tatt, bør en prøve så godt det lar seg gjøre å følge personen(e) med blikket. Prøv å følg med på den skredtatte så langt det går. Merk deg hvor den skredtatte først ble tatt og hvor du sist så han/hun. «Har man stedfestet et medrivningspunkt, og/eller enda bedre: forsvinningspunkt, har man i det minste et konkret område å ta utgangspunkt i under det kommende søket» (Horgen, 2010; 296). Her er det viktig at en person tar lederrollen og fordeler arbeidsoppgaver slik at det ikke blir fult kaos.

   Bilde: Viktig å følge med på hverandre (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Varsling:

Det første en må gjøre er å varsle 113. Den/de som ringer må kunne beskrive situasjonen. Hva har skjedd? Hvor mange er skadd, med hvilke type skader? Hvor befinner vi oss? (Horgen, 2010). Hva om det ikke er dekning og de ikke får ringt 113, hva skjer da? Dette er en vanskelig situasjon å havne i. Her må lederen vurdere hva en skal gjøre. Er det snakk om en stor gruppe kan det være lurt å sende en person for å hente hjelp, eventuelt få inn dekning og ring 113.

Overflatesøk:

Overflatesøk foregår ved at gruppa danner en søkelinje med 4-5 meters mellomrom mellom hver person. Det innebærer søking bak trær, steiner og andre ting som stikker opp fra snøen (Horgen, 2010). Tiden er knapp, så det er viktig at alle bruker både øyne og ører samtidig som de beveger seg i et raskt tempo. Hver person skal ha spade, søkestang og to skistaver (Horgen, 2010). Ved et overflatefunn skal en begynne å grave umiddelbart. Dersom man ikke treffer noe med søkestangen skal en likevel markere funnstedet med to skistaver i kryss (Horgen, 2010). Overflatefunnet skal også bli liggende der det lå. Det kan være lurt å gå gjennom skredet fra ulike vinkler. I den sammenheng bør en gå både opp og ned i skredet (Horgen, 2010).

Søkelinjer og søkestang:

«Dersom man ikke finner den savnede under overflatesøket, går man i gang med søk med søkestang, organisert i søkelinje» (Horgen, 2010; 301). Man starter med å avgrense en primær søketeig, det området man ut i fra opplysningene man har, mest sannsynlig vil finne den skredtatte (Horgen, 2010). Gruppa danner en søkelinje, slik som ved overflatesøket. Under søket gjennomfører alle et trepunktssøk hvor man søker med søkestangen i tre punkter; venstre, midten, høyre. Avstanden mellom personene skal være såpass at avstanden mellom søkepunktene ikke overstige 75cm (Horgen, 2010). I tillegg er det viktig at avstanden holdes likt hele tiden, slik at det ikke oppstår områder som ikke blir gjennomsøkt. Ved mistanke om treff skal man la søkestangen stå for å indikere hvor en skal grave. Ytterste person lar søkestangen stå, og kommer og hjelper til å grave. Resten av gruppa fortsetter søkelinjen sin. 

   Bilde: Hvordan gjennomføre en søkelinje med søkestang (Foto: Horgen, 2010; 302)

Framgraving:

Ved framgravingen skal en helst unngå å tråkke rett over der den skredtatte ligger. Det vil bare tette igjen luftrommet enda mer. De som ikke graver må derfor holde litt avstand. Det er viktig å ha en hurtig fremgraving, men samtidig ikke hakk spaden nedi alt du kan. Det beste er å få gravd fram hodet, luftveier og brystkassen først (Horgen, 2010).

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave) Kristiansand. Høyskoleforlaget AS

Nordisk ferdsel med førstehjelp uke 3 – Lingesete 20.01-21.01

Bilde: Fyring av primus utenfor teltet er tryggest! (Foto: friluftsliv.no, 2010)

Første tur i 2016 ble en todagers nordisk ferdsel til Lingesete. Hovedmålet med turen var å teste ut personlig utstyr og fellesutstyr i forkant av vinterturen på Hemsedalsfjellet uke 4. De konkrete målene for turen var å få erfaring og kunnskap om leirlivet på vinteren, slik som telt oppsetting, le vegger, latrine etc, bruk av kokeapparater i telt, vinterorientering og tilpasning av skiutstyr. I dette innlegget vil jeg fokusere på bruken av kokeapparat/brennere i telt på vinterstid, spesielt med hensyn til kullosforgiftning.

Før en vintertur er det viktig å teste ut utstyret (ski, sko, sovepose, etc.) for å sjekke at alt er som det skal. Det samme gjelder primusen. Det er utrolig irriterende om du oppdager at primusen ikke fungerer når du er langt ute på vinterfjellet. Da er det lite du får gjort. I tillegg til å teste den ut er det viktig å kjenne til primusen sin, og hvordan du bruker den, enten om du låner eller har din egen.

Lufting er utrolig viktig når man fyrer med primus i telt. «Avhengig av oksygenmengde og temperatur kan karbon oksidere til et annet oksid, nemlig karbondioksid (CO), også kalt kullos» (Horgen, 2010; 269). Kullos er en giftig gass som dannes når karbonholdige materialer, som f.eks bensin og parafin brukes som brennstoff til primusen (Horgen, 2010). Det kan være veldig farlig. For høyt innhold av CO i lufta fører til at hemoglobinet i blodet absorberer CO mye lettere enn oksygen (O2). «Kullosen vil fortrenge oksygenet fra de røde blodlegemene og hindre disse i å ta opp oksygen» (Horgen, 2010; 269). Dette er en prosess som kan skje relativt rask, og man må derfor være ekstra oppmerksom når man fyrer med primus. Når lufta inneholder 0,01% CO, nedsettes vår yteevne. Ved 0,1% CO fremkalles hodepine og illebefinnende (uvel). Allerede etter 5-10 min vil lufta inneholde 0,5-1,0% CO, noe som er nok til å forårsake livsfarlig forgiftning (Horgen, 2010). Det er viktig å være klar over at kullos i blodet ikke forsvinner på 123. Likevel er finnes det gode tips til hva man kan gjøre for å unngå at en slik katastrofe oppstår.

For det første bør en være obs på hvor en fyrer primusen. Dersom det er mulig, fyr aller helst i ytterteltet eller utenfor teltet. Fyr absolutt ikke inne i innerteltet. I innerteltet er luften altfor dårlig og brannfaren er altfor stor (Horgen, 2010). For det andre må man passe på å lufte godt. Det er lurt å åpne opp luftekanalene i teltet. Sist men ikke minst må man tenke på hvordan man plasserer teltet i forhold til vinden. Hovedinngangen og kjøkkengropen bør ligge lengst bort fra vinden (Horgen, 2010). «På den måten blir innerteltet plassert slik at avgassene ikke «trekker» igjennom der hvor man oppholder seg» (Horgen, 2010; 270). Såkalt «kosefyring» skal også foregå i ytterteltet lengst bort fra vinden.

Det å fyre med primus i telt på vinterstid kan være både krevende og skummelt. Det krever mye trening og ikke minst kjennskap til utstyret. Det er derfor ekstremt viktig å sette av tid i forkant av en tur til å trene og bli kjent med utstyret. Det er viktig at du føler deg trygg når du skal bruke slikt utstyr. Det vil også gjøre turopplevelsen mye bedre om du har et noenlunde avslappet forhold til brenneren.

Kilder:

Friluftsliv.no. (2010). Sikker primusfyring. Hentet20.02.16, fra: http://www.friluftsliv.no/turutstyr/sikker-primusfyring.html

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave) Kristiansand: Høyskoleforlaget