Klatreundervisning uke 34 – Kvam og Veitastrond 22.08-25.08

Bilde: Buldring på Veitastrond (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 34 var det duket for årets første tur. Sommerferien er over og vi starter opp igjen på 3 og siste året på friluftslivstudiet. Første emne for semesteret var klatring. I fire dager skulle vi få opplæring i klatring og buldring. Tre av dagene gikk med til sportsklatring og litt fjellklatring, med innslag av rappellering, klatring på led og å sette topptaufester. Siste dagen gikk turen til Veitastrond i nydelig vær. Her brukte vi hele dagen på å buldre. Et av målene for klatreundervisningen denne uken var at vi skulle lære oss klatreformen buldring. Det fikk vi god tid til på Veitastrond. Jeg vil i dette innlegget gå nærmere inn på hva buldring er og hva som er viktig i denne formen for klatring.

Buldring:

Buldring kommer av det engelske ordet «boulder» og betyr rund kampestein (Tronstad, 2005). Det vil i prinsippet bety at buldring er å klatre på kampesteiner. «Buldring har sitt opphav nettopp i klatring på kampesteiner» (Tronstad, 2005; 47). I nyere tid har buldring blitt et fellesbegrep for alle former for klatring i lave høyder uten tau. Buldring krever relativt lite utstyr, kun et par klatresko, en kalkpose og litt kalk. For sikkerhetens skyld lønner det seg også å legge en crash pad/buldrematte under veggen der du eventuelt «planlegger» å falle ned. Landingen vil dermed bli litt mykere og litt tryggere. I likhet med klatring handler buldring også om balanse, teknikk, fotarbeid og ikke minst smidighet. Buldring kan foregå nederst på en fjellvegg, på en innervegg, på en spesiallaget buldrevegg eller på hva som helst annet som det går an å klatre på (Tronstad, 2005). Gjennom buldring blir klatreren utfordret til å konsentrere seg fullt og helt på å finne de riktige takene og de gode grepene. Likevel anbefales det at du i starten ikke klatrer for høyt. Du bør ikke klatre høyere enn du er villig til å hoppe ned (Kolstad, 2015). Det er lett å la seg rive med og glemme at man klatrer oppover. Plutselig er du altfor høyt oppe!

Fall under buldring kan være skummelt, og ankler og andre ledd er særlig utsatt (Kolstad, 2015). «Spotting», en form for sikring er en viktig del av buldringen. I tillegg til en buldrematte burde man være minst to personer som buldrer sammen. Den ene buldrer mens den andre står under å spotter. «Selv om buldring foregår like over bakken, kan et fall gi skader hvis landingen er dårlig, eller hvis du klatrer i en posisjon som gir fare for å lande på noe annet enn beina» (Tronstad, 2005; 110). Personen som spotter skal stå klar med hendene hvis klatreren skulle fallen ned. Da skal spotteren kunne ta imot personen rundt hoftene og dempe fallet. Hensikten med spotting er ikke at du skal «redde» personen i den forstand at du skal ta imot hele personen, men du skal dempe og forsøke å styre fallet slik at landingen ikke blir så hard. Det er viktig at du stoler på den som spotter deg. I tillegg er det viktig å holde spotteren informert slik at han kan utføre arbeidsoppgaven sin best mulig (Kolstad, 2015).

   Bilde: Spotting er viktig, men hvor mange trengs det for å spotte en danske? (Foto: Toppen, Eirin)

Kilder:

Kolstad, N. (2015). Sikker uten tau. Hentet 07.09.16, fra: http://www.norsk-klatring.no/Impulser/sikkerhet-ulykker/Sikker-uten-tau

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. (1. utgave). Oslo: Akilles forlag