mandag 20. februar 2017

Vintertur uke 7 – Reinheimen 13.02-17.02

Bilde: Fantastiske forhold på dag nr. 1 (Foto: Kjærstein, Ingunn)


I uke 7 var det duket for B2 friluftsliv sin årlige vintertur. Grunnet lite snø ble turen dette året ikke gjennomført på Hemsedalsfjellet slik den pleier, i stedet gikk turen over Reinheimen. Turen gikk fra Billingen, opp mot Torsbu og tilbake til Billingen, hvorav studentene selv fikk bestemme ruta. Med stort sett bare bra vær ble det ikke så mange utfordringer i det å ta gode veivalg og bruk av kart og kompass i utfordrende vær. Likevel fikk vi litt ruskevær og tendenser til whiteout de to siste dagene hvor vi fikk prøvd oss på å gå kompassmarsj. I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn på og forklare hvordan man går på kompassmarsj.

På vinterfjellet kan været fort by på utfordringer, og det kan gå fra å være sol og blå himmel til whiteout på kort tid. Om man skulle komme utfor skikkelig whiteout må en være godt forberedt på hva en skal gjøre. Noen ganger kan sikten være så dårlig at det ikke er mulig å følge kompasskurs ved faste holdepunkter. Da vil klipper, store skavler og utløpsområder for skred være ekstra farlig fordi du ikke ser dem før du faktisk er der. Man må derfor vurdere om det er forsvarlig å gå videre, eller om man skal sette opp leir og vente på bedre sikt (Horgen, 2010).

Alternativet er å gå på kompassmarsj. Horgen (2010) beskriver det slik at førstemann går på kompasskurs, og ser etter holdepunkter foran seg, så lenge det er sikt nok til det. Hvis det er totalt whiteout og sikten er redusert til 5-10 meter, må vedkommende gå og kikke på kompasset nesten hele tiden. Tredje- og eventuelt fjerdemann går bak på rekke og kontrollerer at førstemann holder kursen. Det er tredje- og eventuelt fjerdemann sin hovedoppgave å korrigere kursen om førstemann går litt ut av kurs. Dette gjøres ved å rope at vedkommende skal ta et eller flere skritt til høyre eller venstre. OBS! her er det viktig å ta et ordentlig og rett steg. Hvis steget blir for skeivt, vil gruppa fortere gå ut av kursen igjen. 

Å gå på kompassmarsj kan være relativt slitsomt. Det er derfor viktig å vekslemellom hvem som går hvor, slik at ikke den samme personen går først hele tiden. Når man går på kompassmarsj i en gruppe er det også viktig at alle har samme kursen og at alle følger med på kompasset når de går.

   Bilde: Kompassmarsj. Nr. 1 går på kompasskurs, mens nr. 3 korrigerer kursen (Foto: Røssum, Sandra)

   Bilde: På vei ut i det store åpne snølandskapet (Foto: Kjærstein, Ingunn)


Kilder:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS






onsdag 2. november 2016

Frankrike uke 42 og 43 – Correns og Chateauvert 17.10-26.10

Bilde: På vei til klatreveggen (Foto: Skjeggenes, Marianne)


B3 nærmer seg slutten og det er duket for aller siste tur sammen som klasse. Denne gang gikk turen til Frankrike, nærmere sagt Correns og Chateauvert hvor vi skulle tilbringe de neste 10 dagene. Planen for oppholdet var mest mulig klatring hvor et av målene var at vi skulle bli trygge på egne ferdigheter ved klatring på topptau og led på borebolter. Med stort sett bra vær fikk vi klatret mye og samtlige av studentene fikk tøyd noen mentale grenser.

Trygghet når man klatrer på led handler i stor grad om å stole på utstyret. For å stole på utstyret er man nødt til å vite hva slags utstyr man skal bruke og hva det tåler. Jeg vil derfor i dette innlegget ta for meg den dynamiske sikringskjeden, fallfaktor og fangrykk.

Den dynamiske sikringskjeden:
Sikringskjeden er en fellesbetegnelse på alle komponentene som binder sikreren og klatreren sammen. De dynamiske komponentene i en sikringskjede er; tau, knuter, forankringer, karabiner, ekspresser, slynger, taubrems og klatresele (Tronstad, 2005). Alle delene av sikringskjeden er med på å dempe fangrykket og vi kan derfor kalle dem dynamiske ledd. Ved et fall vil kreftene bli fordelt utover sikringskjeden slik at den som faller ikke får all energien fra fallet rett i kroppen. Tauet er den delen av sikringskjeden som bidrar til mest dynamikk, og er konstruert slik at det strekker seg når du faller (Tronstad, 2005). På den måten vil den fallende bremse opp gradvis, i stedet for momentant (Tronstad, 2005). Nest etter tauets strikkeffekt er taubremsen det viktigste. Taubremsen bidrar til å minske fangrykket og belastningen på sikringskjeden, og gjør til at fallet blir mykere. Forfatter Adrian Berry mener det er kun en ting som sørger for dynamisk fall: At sikreren beveger seg når fallet tas (Hagen, 2016).

  Bilde: Tauet er en viktig del av den dynamiske sikringskjeden (Foto: Martinsen, Helge)

Fallfaktor:
Sikringskjeden er med og påvirker fallfaktoren. Fallfaktor vil si den belastningen klatreren får ved et fall. Fallfaktor er antall meter tau ute fra siste bolt x 2, delt på det totale tauet som er dratt ut (Tronstad, 2005, s. 169). Konsekvensene av farlig fallfaktor er flere. De farligste fallfaktorene får en ved bolt 1, 2 og 3. Dette fordi det er såpass lite tau ute som kan gi dynamisk fall.

Høy fallfaktor
Middels fallfaktor
Liten fallfaktor
5m / 2,5m = 2
5m / 5m = 1
2m / 6m = 0,33

   Bilde: Eksempel på høy, middels og liten fallfaktor (Foto: Tronstad, 2005, s. 169).

Fangrykk:
Fangrykk, også kalt bremsekraft er proporsjonal med fallfaktoren. Det vil si at når fallfaktoren er lik, blir fangrykket det samme uansett hvor langt klatreren faller (Tronstad, 2005). «Fallfaktor 1 kan bety 4 meters fall på 4 meter tau, eller 40 meters fall på 40 meter tau. Fangrykket blir likevel det samme, selv om klatreren får opp mye større fart i det lange fallet» (Tronstad, 2005, s. 170). Jo høyere fallfaktoren er, jo større blir fangrykket.

Oppsummering:
Den dynamiske sikringskjeden tar for seg alle komponentene som binder klatrer og sikrer sammen. Alle komponentene er viktige, både for sikkerheten og for at et mulig fall skal bli så «behagelig» som mulig! Dynamikken i sikringskjeden gjør at man ikke blir skadet i et eventuelt fall. Likevel må en være ekstra obs ved fall på bolt 1, 2 og 3, slik at klatreren ikke deiser ned i bakken.

  Bilde: Sikring ved fall (Foto: Hagen, 2016)


Kilder:
Hagen, D. (2016). Den dynamiske sikrer. Hentet fra: http://www.norsk-klatring.no/Klatreskolen/Den-dynamiske-sikrer
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles



lørdag 29. oktober 2016

Veiledertur uke 40 – Breidasetevatnet og store Haugmelen 05.10-07.10

Bilde: Gjengen er samlet rundt bålet (Foto: Skjeggenes, Marianne)


I uke 40 var det klart for årets veiledertur. Hvert år får B3 studentene ansvar for å planlegge og gjennomføre en tre dagers tur med en gruppe studenter fra B1, B2 og outdoor education. Jeg og Emil fikk ansvaret for å ta med 6 herlige studenter på tur. Destinasjonen ble satt til Kaupangerskogen, nærmere sagt Breidasetevatnet, med en innlagt dagstur opp til store Haugmelen på dag 2. Med mange nye og ukjente fjes, sekkene fulle av god mat og et godt humør satte vi kursen mot Kaupanger onsdag morgen.

  Bilde: Koteletter på bålet (Foto: Skjeggenes, Marianne)      Bilde: Lammelår i kokegrop (Foto: Skjeggenes, Marianne)

For meg som veileder var nesten alle på gruppa ukjente. Det samme gjeldt gruppemedlemmene seg imellom. Som en ukjent gruppe vil man i løpet av en tur gå gjennom ulike faser. Dette kalles gruppedynamikk. Ved å bevisstgjøre seg disse fasene vil man som veileder kunne vite hvilken lederstil som er best og mest hensiktsmessig å bruke på tur. I dette innlegget vil jeg se på gruppedynamikk og hvordan en som veileder må kunne håndtere de ulike fasene en gruppe går gjennom ved ulike lederstiler. Priest og Gass (2005) tar for seg en femstegsmodell som skildrer de ulike prosessene en gruppe går gjennom på tur; Forming, storming, norming, performing og adjourning (Priest & Gass, 2005).

Forming
Forming fasen tar for seg perioden hvor gruppa møtes for første gang. Gruppa kommer sammen for første gang og streber etter å bli bedre kjent. Gruppa vil i denne fasen være avhengig av støtte og klar styring fra en leder. Det vil dermed være naturlig for en veileder å bruke en autokratisk lederstil. Det vil si at veilederen tar store deler av styringa og delegerer arbeidsoppgaver. Dette er blant annet for å klare å inkludere alle i gruppa (Priest & Gass, 2005).

Storming
I andre fasen har gruppa blitt litt bedre kjent med hverandre. Man ser fort hvordan de ulike individene i gruppa jobber, og det kan fort oppstå problemer ut fra dette. Enkelte gruppemedlemmer vil forsøke å teste grenser og prøve å få innflytelse på hverandre. Gruppemedlemmene prøver å påvirke hverandre og det kan føre til at det oppstår maktkamper. Som veileder er det viktig å fokusere like mye på forholdet mellom individene i gruppa, som på oppgaven som skal gjennomføres. En demokratisk lederstil vil være den mest optimale ledrstilen i denne fasen. Her vil det være gunstig å la gruppen selv diskutere og komme med sine meninger, men jeg som veileder kan ha ansvar for- og styre diskusjonene (Priest & Gass, 2005).

Norming
I tredje fasen har gruppa begynt å samarbeide om å finne løsninger på problemer som oppsto i forrige fase. Gruppa blir enig om noen felles normer og regler for videre samarbeid, og kommer sammen fram til en ordning som fungerer for alle. I denne fasen vil veilederen gå mer over i en abdikratisk lederstil, der en gir deltakerne mer selvstendig ansvar og lar gruppa komme fram til løsninger som passer alle (Priest & Gass, 2005).

Performing
I den fjerde fasen har gruppa blitt godt kjent med hverandre og samarbeider bra sammen. I denne fasen blir det lagt mer vekt på selve oppgaven og hvordan løse den på best mulig måte. Gruppa har blitt mer oppgaveorienterte og samarbeider godt sammen. Som veileder skal du hjelpe gruppen med å nå sine egne mål ved å oppmuntre folk til å ta initiativ. Som veileder vil det bli mer naturlig å tre over i en demokratisk lederstil for å fokusere på læring (Priest & Gass, 2005).

Adjourning
I siste fasen er gruppa i ferd med å avslutte prosjektet de har vært med på. Noen kan få angst for hva som skal skje videre og fokuserer dermed mye på hva som har skjedd. I denne fasen vil det være stort fokus på oppsummering, tilbakemelding og evaluering. Som veileder vil du i denne fasen ta i bruk en mer autokratisk lederstil og sørge for at deltakerne holder fokus på det de har lært (Priest & Gass, 2005).

   Bilde: Femstegsmodell for gruppedynamikk (Foto: Priest & Gass, 2005, s. 69)


Kilder:
Priest, S. & Gass, M.A. (2005). Effective Leadership in Adventure Programming. USA: Human Kinetics


onsdag 14. september 2016

Kystfriluftsliv uke 35-36 – Litle Færøy i Solund 02.09-05.09

Bilde: Litle Færøy (Foto: Finn Hugøy, 1996)


Norge har en enorm kystlinje som strekker seg langs hele landet vårt. Dette kystlivet skulle vi få oppleve nærmere da vi i uke 35-36 inntok Litle Færøy i Solund kommune. Her skulle vi få et innblikk i hvordan norsk tradisjonelt kystfriluftsliv var for 100 år siden. I løpet av oppholdet skulle vi blant annet få ro en gammel seksring, fiske med garn, sløye og filetere fisk og padle havkajakk. Litle Færøy og det tradisjonelle kystfriluftslivet som vi nesten har glemt helt bort er viktige kulturminner vi må ta vare på. Litle Færøy som kulturminne vil jeg prate mer om i dette innlegget.

«Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til» (Kulturminneloven, 2009, §2). Eksempler på kulturminner kan være; bygninger, redskaper, kjøretøy, stier, fortellinger, diktanalyser og kunst. Hvert kulturminne har sin egen historie å fortelle og er viktige å ta vare på for våre etterkommere.

Til tross for å være eneste beboer på Litle Færøy lever Roar Moe et hektisk liv. Han har stadig vekk besøk av studenter fra ulike høgskoler, folkehøgskoler, elever fra både ungdomskoler og videregående skoler og turister. I tillegg reiser han rundt om i både Norge og USA og holder foredrag om Lilte Færøy og kystfriluftslivet. Han brenner for den tradisjonelle kystkulturen og for det tapte kystfriluftslivet. Roar lever under den offisielle fattigdomsgrensa i Norge, men sier selv at han er rik på livet.

Et av målene med turen var at vi skulle få kunnskap og erfaring med aktiviteter knyttet til kystfriluftsliv. Vi skulle lære å ro gamle tradisjonsbåter og få kunnskap om trygg gjennomføring av kystfriluftsliv. Under oppholdet på Litle Færøy skulle samtlige av oss få oppleve kystfriluftslivet på en helt ny måte enn hva vi er vant med. Roar har blant annet en 130 år gammel seksring (robåt) som vi fikk ro med. Under kapittel IV. Skipsfunn og fartøyvern §14.Skipsfunn i kulturminneloven (2009) står det at staten har eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord. Roar Moe har selv en 130 år gammel seksring, men som det står i kulturminneloven (2009) så kan vedkommende etter loven – uten hensyn til hvem som er eier – sette i verk tiltak for å verne eller ta hånd om tingen. 

   Bilde: Vi fikk lære å ro den 130 år gamle seksringen (Foto: Grøteide, Håvard)

I tillegg til å leve kystfriluftslivet på gamle måten har Roar også bygd en liten låve, et båthus, et naust, restaurert og bygd båter slik de gjorde for over 100 år siden. Det å ro en 130 år gammel robåt, lære om navigering på sjøen og å fiske med garn er kulturminner i seg selv. Flere av studentene hadde aldri gjort dette før, noe som gjorde det ekstra stas. Jeg vil påstå at en stor andel av den norske befolkningen aldri har rodd en gammel trebåt og fisket med garn før. Litle Færøy er et kulturminne som vi må ta vare på. 

   Bilde: Litt av fangsten etter å ha fisket med garn (Foto: Valø, Daniel)

Roar har vært intervjuet to ganger i forbindelse med programmet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Her får vi et innblikk i hvordan han lever og hans brennende interesse og engasjement for kystkulturen. Link til programmene har jeg lagt ved, og det er verdt å ta seg en titt.
Innslag fra 2005:
Innslag fra 2008:


Kilder:
Kulturminneloven. (2009). Lov om kulturminner. Hentet 07.09.16, fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1978-06-09-50

onsdag 7. september 2016

Klatreundervisning uke 34 – Kvam og Veitastrond 22.08-25.08

Bilde: Buldring på Veitastrond (Foto: Skjeggenes, Marianne)



I uke 34 var det duket for årets første tur. Sommerferien er over og vi starter opp igjen på 3 og siste året på friluftslivstudiet. Første emne for semesteret var klatring. I fire dager skulle vi få opplæring i klatring og buldring. Tre av dagene gikk med til sportsklatring og litt fjellklatring, med innslag av rappellering, klatring på led og å sette topptaufester. Siste dagen gikk turen til Veitastrond i nydelig vær. Her brukte vi hele dagen på å buldre. Et av målene for klatreundervisningen denne uken var at vi skulle lære oss klatreformen buldring. Det fikk vi god tid til på Veitastrond. Jeg vil i dette innlegget gå nærmere inn på hva buldring er og hva som er viktig i denne formen for klatring.

Buldring:
Buldring kommer av det engelske ordet «boulder» og betyr rund kampestein (Tronstad, 2005). Det vil i prinsippet bety at buldring er å klatre på kampesteiner. «Buldring har sitt opphav nettopp i klatring på kampesteiner» (Tronstad, 2005; 47). I nyere tid har buldring blitt et fellesbegrep for alle former for klatring i lave høyder uten tau. Buldring krever relativt lite utstyr, kun et par klatresko, en kalkpose og litt kalk. For sikkerhetens skyld lønner det seg også å legge en crash pad/buldrematte under veggen der du eventuelt «planlegger» å falle ned. Landingen vil dermed bli litt mykere og litt tryggere. I likhet med klatring handler buldring også om balanse, teknikk, fotarbeid og ikke minst smidighet. Buldring kan foregå nederst på en fjellvegg, på en innervegg, på en spesiallaget buldrevegg eller på hva som helst annet som det går an å klatre på (Tronstad, 2005). Gjennom buldring blir klatreren utfordret til å konsentrere seg fullt og helt på å finne de riktige takene og de gode grepene. Likevel anbefales det at du i starten ikke klatrer for høyt. Du bør ikke klatre høyere enn du er villig til å hoppe ned (Kolstad, 2015). Det er lett å la seg rive med og glemme at man klatrer oppover. Plutselig er du altfor høyt oppe!


Fall under buldring kan være skummelt, og ankler og andre ledd er særlig utsatt (Kolstad, 2015). «Spotting», en form for sikring er en viktig del av buldringen. I tillegg til en buldrematte burde man være minst to personer som buldrer sammen. Den ene buldrer mens den andre står under å spotter. «Selv om buldring foregår like over bakken, kan et fall gi skader hvis landingen er dårlig, eller hvis du klatrer i en posisjon som gir fare for å lande på noe annet enn beina» (Tronstad, 2005; 110). Personen som spotter skal stå klar med hendene hvis klatreren skulle fallen ned. Da skal spotteren kunne ta imot personen rundt hoftene og dempe fallet. Hensikten med spotting er ikke at du skal «redde» personen i den forstand at du skal ta imot hele personen, men du skal dempe og forsøke å styre fallet slik at landingen ikke blir så hard. Det er viktig at du stoler på den som spotter deg. I tillegg er det viktig å holde spotteren informert slik at han kan utføre arbeidsoppgaven sin best mulig (Kolstad, 2015).

   Bilde: Spotting er viktig, men hvor mange trengs det for å spotte en danske? (Foto: Toppen, Eirin)


Kilder:
Kolstad, N. (2015). Sikker uten tau. Hentet 07.09.16, fra: http://www.norsk-klatring.no/Impulser/sikkerhet-ulykker/Sikker-uten-tau

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. (1. utgave). Oslo: Akilles forlag











lørdag 14. mai 2016

Josten på langs uke 19 – Jostedalsbreen 09.05-11.05

Bilde: På toppen av Supphellenipa (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 19 var det duket for årets siste tur for B2 Friluftsliv. Denne gangen gikk turen på fjellski over Jostedalsbreen. Turen gikk fra Gjerde og opp til Steinmannen, over Jostedalsbreen via Høgste breakulen, videre mot Bings gryte og ned via Supphellebreen og Flatbreen ned til Øygarden. Med tunge sekker, sol, en distanse på godt over 50km foran oss og over 20 varmegrader startet vi på vår siste vintertur, som også skulle bli den beste!


Det kan være litt av en utfordring å reise 30 elever og 3 veiledere på tur sammen. Organisering av grupper er alfa omega for å få gjennomført en slik tur på best mulig måte. Orientering, planlegging og veivalg på skitur på breen var aktuelle temaer for denne turen, og det er nettopp det jeg vil prate om i dette innlegget.


Som fremtidige veileledere skal vi lære å ta gode avgjørelser og veivalg når vi er på tur. Derfor rullerer vi ofte på hvem som går foran når vi er på tur. Dette er en utrolig god læring ved at vi nærmest blir «tvunget» til å måtte bruke kart og kompass, orientere oss, legge gode veivalg og ta lederrollen. Det kan nemlig fort skje at en eller flere i gruppa blir passive og blir gående bakerst hele tiden og blir såkalt «gratispassasjerer» (Horgen, 2010). Disse «gratispassasjerene» vil aldri kunne ta del i verken orientering, veivalg eller sporvalg, og vil dermed få dårlig med erfaringer (Horgen, 2010). For at dette ikke skal skje lønner det seg, spesielt i såpass store grupper som klassen vår, at klassen blir organisert i mindre grupper. Ved bruk av mindre grupper vil det bli lettere å inkludere alle og rullere på hvem som leder an. «Sikkerhetsmessig er det også flere gevinster ved å rullere» (Horgen, 2010; 160). Det vil være lettere å holde gruppen samlet. Det vil ikke oppstå uønskede luker mellom folk, og ingen vil bli hengende igjen alene bakerst (Horgen, 2010). 

   Bilde: Lang, lang rekke (Foto: Skjeggenes, Marianne)

En gruppe som forflytter seg på ski på vinterfjellet med stor oppakning, beveger seg som regel ca. 2-4 km per time (Horgen, 2010). Med dagsetapper på flere km om dagen kan det være lurt å avtale et fast mønster på organiseringen. Det kan f.eks gjøres ved at en og en person går foran og leder an i en time før det rulleres. Den som da har gått foran en times tid går nå ut av sporene sine, venter til hele gruppa har passert for så å smette inn bakerst i rekka som bakerste mann. En annen måte å gjøre det på er at gruppa igjen deles inn i smågrupper på to eller tre hvor den ene går foran og legger spor, mens den andre går bakerst og passer på at ingen blir hengenes etter. Etter en times tid, avhenger av lengden på turen og antall gruppemedlemmer, så bytter de roller. Slik fortsetter det helt til turen er over. På denne måten får alle øvd seg på å gå først.


Å gå Josten på langs var en fantastisk opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Dette var den siste turen for semesteret, og siste vinterturen for friluftsliv studiet, men det er absolutt ikke den siste vinterturen for min del. Med så mange fantastiske turer på dette studiet så frister det absolutt til gjentakelse. Når jeg ser tilbake på studieåret, så har jeg lært og opplevd utrolig mye. Jeg har gjort ting jeg antageligvis aldri ville ha gjort hadde det ikke vært for dette studiet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å studere friluftsliv i Sogndal.  

   Bilde: Jeg er såååååå glad for å ha studert friluftsliv (Foto: Skjeggenes, Marianne)


Kilder:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS



lørdag 7. mai 2016

Topptur Hurrungane uke 17 – Hurrungane 26.04-28-04

Bilde: På vei opp store Dyrhaugstinden (Foto: Natvik, Sindre)

Uke 17 gikk turen til majestetiske Hurrungane hvor vi skulle tilbringe de neste tre dagene. Dette var en tur jeg tror samtlige av studentene hadde gledet seg skikkelig til. Ikke bare skulle vi få lære mer om snøkjennskap, snøbakketeknikk, redning og GPS, men vi skulle også få gå på topptur i et av de mest ettertraktede områdene i Sogn og Fjordane. Med et fantastisk vær blei dette en opplevelse for livet.

Etter å ha satt opp leir ble klassen delt inn i tre mindre grupper som skulle rullere mellom tre ulike poster med forskjellig tema. På første posten var temaet sikringsmiddel og kameratredning på snø. Andre posten tok for seg en gjennomgang av bruken av GPS. På siste posten skulle vi få innlæring i lappekast og snøbakketeknikk, og det er nettopp det jeg vil ta for meg i dette innlegget.

Lappekast («Kick turn»):
Lappekast, også kalt «kick turn», er en teknikk du bruker når du skal snu i bratt terreng. Lappekast er en måte å vende på, hvor du tar en helomvending før du går videre oppover (Horgen, 2010).
  1. Det første du må gjøre er å lage en god plattform i snøen hvor du kan stå stødig. Det vil også gjøre det lettere for de som kommer etter.
  2. Plasser øverste staven godt ovenfor deg selv, slik at det er god plass til å vende om på skien. Plasser den nederste stavene litt nedenfor deg selv for å holde balansen.
  3. Løft den øverste foten og vend den 180 grader slik at den nesten står parallelt med den nederste foten.
  4. «Bytt plass» på stavene. Plasser øverste staven nedenfor deg selv for å holde balansen. Plasser deretter den nederste staven ovenfor deg selv
  5. Nå må du få med deg andre foten også. Løft opp foten fra bakken samtidig som du lener deg litt ned mot bakken. Stram rumpeballen mens du strekker ut foten og lar tærne peke nedover. Sving foten inn slik at den står parallelt med den andre foten.
  6. Nå er du klar til å gå videre!

      Bilde: «Lappekast» (Foto: uia.no, 2014)


Snøbakketeknikk:
«En utglidning i snøheng kan få alvorlige følger. Det er derfor viktig at du har innarbeidet en bra bremseteknikk» (Haslene, 2011; 79). Jeg tar utgangspunkt i at man går med skisko eller stegjern og isøks. Det har ikke noe å si om man bruker skisko eller stegjern, men om man faller på ryggen med stor fart må man komme seg over på magen for å bremse opp. Da gjør du følgende:

  • Med stegjern og isøks må du få presset isøksen ned i snøen. Ta et godt tak på toppen av isøksa, hold den inntil kroppen med spissen pekenes ned i snøen og len deg på den. Samtidig løfter du beina og bremser opp med knærne. Å bremse med stegjernene kan føre til at du tipper bakover eller ved stor fart får vridning i foten.
  • Uten stegjern og isøks må du bruke det du har. Det vil si at du må komme deg over på magen og bremse opp med albuene og beina. Du presser albuene ned i snøen samtidig som du presser beina ned i snølaget. For å få best mulig effekt og vekt på oppbremsingen løfter man resten av kroppen opp slik at rumpa stikker opp. Tyngden vil fordeles over på albuene og beina som du presser ned i snøen.

   Bilde: «Snøbakketeknikk» (Foto: Haslene, 2011; 79)


   Bilde: Vi går forsiktig ned fra store Dyrhaugstinden (Foto: Natvik, Sindre)



Kilder:
Haslene, S. (2011). Breboka – håndbok i brevandring. (6. utgave, 2. opplag). Oslo: DNT fjellsport
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS
Taylor, V. (2014). Assignment 2 – Ski Trip to Evje. Hentet 06.05.16, fra: http://home.uia.no/veritt13/assignments/ski-trip-to-evjon/