Skogstur uke 45 – Bjørkestølen 02.11-06.11

Bilde: Mat på bålet! (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 45 var det tid for årets kosetur i skogen. Turen gikk til Bjørkestølen ved Kaupanger hvor vi skulle tilbringe noen avslappende dager med masse god mat og kos rundt bålet. Dette er en tur jeg tror samtlige av elevene hadde gledet seg skikkelig til. Med oss på turen de tre første dagene (mandag-onsdag) var Odd Lennart og Linda. De tre siste dagene (onsdag-fredag) ble vi forlatt til oss selv. Vi skulle gruppevis forlate basecamp og finne oss en ny camp som vi skulle ha resten av turen.

Et av fellesmålene for turen var blant annet å få erfaring med tradisjonelle måter å tilbringe mat på i naturen (kreativitet med bål). Dette fikk vi god tid til å teste ut i løpet av uka. I tillegg til turens felles mål hadde gruppen min satt opp et eget mål bare for gruppa. Vi skulle klare oss uten stormkjøkken og primus på hele turen. Alt av mat og drikke skulle vi kun tilberede kun på bål og kokegrop.

Kokegrop:

«Kokegrop er ei anna form for «omn» som du kan bruke til poteter, kjøtt og fisk når du er på tur» (Mytting & Bischoff, 2008; 97). Start med å grave et passe stort og djupt hull ned i bakken. Pass på at hullet er stort nok til å romme maten som skal tilberedes. Deretter dekkes hullet med stein og fyr opp et bål. La bålet brenne en god stund slik at hullet blir godt og varmt. «Når bålet har brent ut og steinene er gode og varme, tar du bort glørne fra gropa, legger maten ned innpakka i blad eller folie og dekker med et lag jord eller torv eller ei varm steinhelle som lokk» (Mytting & Bischoff, 2008; 97). La maten ligge og godgjøre seg til den er ferdig. Det kan ta alt fra 30min til 3timer, alt avhengig av størrelsen på maten, hva slags mat dere tilbereder og hvor varm kokegropen er. Når maten er ferdig tar en av det en har brukt som lokk og legger de varme steinene til side. Nå er de bare å nyte maten. Bon appetit! 

Bilde: Trinnvis hvordan man lager en kokegrop (Foto: Mytting & Bischoff, 2008; 97)

Ulike matretter som kan tilberedes i kokegrop:

      1)      Ørret med grønnsaker og masse smør          2)      Lammelår innpakket i saltdeig

   

             (Foto: Skjeggenes, Marianne)                                                 (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Kilder:

Mytting, I., og Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. (2. utgave) Oslo: Gyldendal Norsk forlag AS.

Veiledertur uke 41 – Tungestølen 07.09-09.09

Bilde: Ut på tur (Foto: Malterud, Lotte)

I uke 41, fra onsdag til fredag skulle vi overlates til friluftsliv B3 studentene. De skulle ta oss med på en egenorganisert tur med to overnattinger. Min gruppe reiste til Tugestølen hvor vi skulle ha fast camp under hele turen. Vi skulle gå dagsturer opp Snauedalen og opp til Austerdalsbreen med en liten etappe på selve breen. Ellers skulle veilederturen bestå av matlaging, bållaging, bli kjent leker osv…

Et av målene for turen var basis friluftsliv – bli kjent med primus, fyre bål, lage mat, etablere camp og sporløs ferdsel. Dette fikk vi testet oss på gjennom hele turen. Alle hjalp til med å etablere et fint camp område, som vi ryddet fint opp etter oss før vi dro på fredagen. I tillegg fikk/måtte alle være med på å lage, eller i det minste hjelpe til med å lage bål. Vi hadde fått tak i nok ved slik at vi kunne lage bål begge kveldene, noe som gjorde turen ekstra koselig. Det finnes flere varianter på hvordan et bål lages. Ingen varianter er «den riktige», men det finnes noen typer «standard» bål som er fine å følge når du skal lage et bål. Likevel, det viktigste er ikke at bålet ser riktig eller fint ut. Det viktigste er at det brenner og at du får brukt det til det du skal.

Å fyre bål gjør noe ekstra med hele turen. Det skaper varme, sosialt samvær, hyggelig stemning blant gruppa og det er en fin aktivitet for både store og små. I tillegg er bålet naturens komfyr og mye god mat kan tilberedes på bålet (Berntsen, 2012). Det finnes mange forskjellige bål. Vi har f.eks kokehullbål, firkantbål og pyramidebål. Pyramidebål er kanskje det mest vanlige og mest brukte båltypen. Det var også denne båltypen vi benyttet oss av på turen.

Bilde: Kokehullbål (Kristiansen & Hårberg, 2015) 

Bilde: Firkantbål (Kristiansen & Hårberg, 2015) 

Bilde: Pyramidebål (Kristiansen & Hårberg, 2015)

Som sagt, det viktigste er ikke utseende på bålet, men hva du bruker til å lage bålet – materialene og at bålet faktisk brenner. For å få fyr på bålet må du få tak i brennbart materialet i skogen, slik som trær, kvister, bark, flis, tyri osv. "Du treng bjørkenever for å få den første flamma" (Mytting & Bischoff, 2008; 91). De bør være så tørre som mulig, da er det lettere å få fyr. Når du har funnet opptennings materialet legger du det i en haug foran deg slik at de ligger klare til bruk. Finn også gjerne noen steiner du kan legge rundt bålet som en slags beskyttelse. Slik som på bildene. Felles for bilde 1 (kokehullbål) og 3 (pyramidebål) er at de begge har steiner rundt bålet. Dette er for å beskytte bålet litt mot vind, men også for å passe på at bålet ikke utvider seg. Steinene holder bålet på plass innenfor steinringen. Når du nå har funnet både opptenningsmaterialet og steiner, og fyrstikken er klar kan du starte å lage bålet.

Bålet må bygges opp skikkelig fra bunnen av. Start med å lage en steinsirkel. Innenfor denne sirkelen skal bålet være. Deretter tar du det lette små materialene, slik som bark, kvister og flis og legger i bunn. Deretter legger du på bjørkenever og tyri innimellom kvistene. Før du tenner på, sjekk at det er luft mellom lagene. Hvis det ikke er nok luft mellom lagene vil bålet dø ut ganske fort. Deretter «mater» du bålet med gradvis større kvister og små vedkubber. Først når det har blitt skikkelig undervarme i bålet kan du legge på de store vedkubbene. Pass på å alltid ha tilgang til mer ved i nærheten av bålet slik at du bare kan «mate» på når det trengs.

OBS! OBS! En viktig ting å huske på. Det er ikke tillatt å tenne bål mellom 15 april og 15 september!!!

Et av målene for denne veilederturen var å lage bål og lage mat på bålet. Gjennom prøving, feiling og god veiledning fra 3 klassingene har stort sett alle i gruppa fått hjulpet til med å lage bål. God mat har blitt tilberedet på bålet, og morsomme leker har funnet sted rundt bålet på kvelden. Det har blitt knyttet nye bekjentskap og nye erfaringer. Jeg tror jeg snakker på vegne av hele gruppa når jeg sier at dette har vært en flott tredagers tur.

Om du vil lære mer om hvordan lage et bål, sjekk ut denne bildevideoen:

https://www.youtube.com/watch?v=sSYB2PMv1tU

Kilder:

Bertnsen, E. (2012). Fagblogg friluftslivstudiet. Hentet 12.10.15, fra: http://evengisletun.blogspot.no/2012/12/balfyring.html

Kristiansen, P. U., og Hårberg, G. B. (2015). Å tenne bål. Hentet 12.10.15, fra: http://ndla.no/nb/node/45005

Mytting, I., og Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. (2. utgave) Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Youtube. (2007). Da Boys in Da Hood. Hentet 27.11.15, fra: https://www.youtube.com/watch?v=sSYB2PMv1tU

Breundervisning uke 38 – Jostedalen 14.09-18.09

Bilde: Tuftebreen (Foto: Sørmo Holmslet, Torgeir)

I uke 38 var det duket for høstens beste tur, nemlig en ukes breundervisning i Jostedalen (Nigardsbreen og tuftebreen). Mandag 14.09 satte vi kursen direkte til Nigardsbreen hvor vi skulle tilbringe mesteparten av undervisningen. I fem dager skulle vi få innføring i vandring og sikkerhet på bre. I tillegg skulle vi få prøve oss på kameratredning, og isklatring i topptau for de som ville det. På parkeringsplassen til Nigardsbreen ble vi møtt av instruktørene/breførerne som skulle være med oss hele uka. Deretter ble vi delt inn i taulag og breundervisningen kunne starte.

Underveis hadde vi flere stopp hvor instruktørene fortalte om sikkerhet og farer til, fra og på breen, i tillegg fortalte de om geologi og planter. Når vi kom på breen fikk vi god innlæring i både stegjernsteknikk og sikker vandremetode på breen. Dette var noen av temaene for de to første dagene på breen.

Vandremetode:

"Vandremetoden vil noe forenklet si at alle i taulaget kan være i bevegelse samtidig" (Haslene, 2011; 85). Vandremetoden på bre tar utgangspunkt i at «kjøttvekta» i taulaget skal kunne ta imot et mulig fall fra en i taulaget, uten noe problemer. Likevel må alle i taulaget være klar over hvordan laget skal bevege seg på en tryggest mulig måte. Taulaget gjør dette ved å alltid bevege seg i lavt terreng. Hvis du får valget mellom å gå på en topp/egg eller nede i en dal/grop, så velger du selvfølgelig å gå i en dal/grop, fordi det er det tryggeste. Det er mindre sjanse for å falle ned i en sprekk, og hvis det skulle skje vil konsekvensene av et fall vær relativt ufarlig. Taulaget kan likevel i noen situasjoner bli tvunget til å gå over bratte rygger. Et fall her kan få større konsekvenser.

Et taulag skal alltid vite hvor og hvordan de skal gå på breen. De må kunne bevege seg riktig i forhold til sprekkene. Haslene (2011) beskriver i breboka om flere eksempler på hvordan et taulag skal og ikke skal bevege seg. F.eks; et taulag som beveger seg på tvers av sprekkene vil være bedre «rustet» om en skulle falle gjennom en sprekk. Hvis taulaget går parallelt med en sprekk og førstemann faller, vil ikke andremann ha noe hjelp bakfra og vil mest sannsynlig falle etter. Vi vil få en glidelåseffekt. Effekten av taulagets «kjøttvekt» vil forsvinne, og hele taulaget vil forsvinne ned i sprekken. Derimot, hvis tauet er rett og stramt og førstemann faller gjennom, vil resten av taulaget klare å holde igjen med «kjøttvekta». Deretter kan taulaget ta i bruk forskjellige teknikker for å dra opp den falne. Eks: hjelpetalje (1:2-taljen).

Kameratredning – hjelpetalje (1:2-talje):

I følge Haslene (2011) bygger redning på snø og is på de samme prinsippene men har ulike forutsetninger. En vil alltid kunne bruke de samme metodene for redning på is som på snø, men ikke motsatt. Haslene (2011) beskriver en av faktorene som gjør redning på snø mer komplisert, er at tauet kan skjære seg ned i tauleppen. På denne turen gjennomførte vi redning på blåis, og det er den redningsmetoden jeg vil beskrive.

Bilde: Her har det gått galt! Vi må i gang med redning av den falne (Foto: Sørmo Holmslet, Torgeir).

Avlaste tauet:

Det første en må gjøre er å avlaste tauet. I denne situasjonen er det førstemann i taulaget som har falt ned en sprekk. Andremann må sørge for å avlaste tauet ved hjelp at et sikringsmiddel. I mellomtiden holder de to bakerst «kjøttvekta». Andremann skru inn en isskrue og fester på en skrukarabin. Deretter lager han en klemknute på hovedtauet som han fester til skrukarabinen på isskruen. Klemknuten drar han så langt fram som mulig. De to bakerste kan nå slippe opp tauet litt for å se om sikringsmiddelet funker. 

Bilde: Avlastning av hovedtau ved bredvandring (Haslene, 2011; 142).

Få kontakt med den falne:

Andremann kan nå binde seg ut av hovedtauet, men før han gjør det må han dobbeltsikre seg selv. Det gjør han ved å feste en klemknute på hovedtauet, og deretter feste en slynge til klemknuten, og til slutt feste slyngen til seg selv (sentralløkka si). Nå kan han koble seg ut av hovedtauet, men samtidig være sikret. Deretter går han bort til kanten for å få kontakt med den falne.

Kommunikasjon er viktig! I dette tilfelle har den falne det helt OK. Likevel er det viktig at dere tar dere tid til å forklare for den falne hva som skjer, hva som kommer til å skje og hva han/hun skal gjøre. Deretter går andremann tilbake til isskruen for å lage i stand en hjelpetalje.

Hjelpetalje (1:2-taljen):

Taulaget vil her ta i bruk ekstratauet for å lage hjelpetaljen. Andremann lager en åttetallsknute i enden av tauet, og fester den til skrukarabinen i isskruen. Deretter fester han på en skrukarabin på tauet og sender den ned til den falne. Hvis andremann ikke har en skrukarabin, kan han få det fra en av de andre i taulaget, eller kanskje den falne har en tilgjengelig som han kan bruke (derfor er det viktig med kommunikasjon).

Skrukarabinen er nå sendt ned til den falne, og han fester den til sentralløkken sin. Nå kan andremann sende hjelpetauet bakover til de andre i taulaget og dermed dra opp den falne. Samtidig må den falne passe på å stramme inn prusikken sin, slik at han er sikret dersom taulaget skulle glippe taket på tauet.

Bilde: Kommunikasjon med den falne (Haslene, 2011; 143).

Jeg har nå beskrevet hvordan man gjennomfører kameratredning på bre, ved bruk av hjelpetalje (1:2-talje). Det som er vert å merke seg er at dette ikke nødvendigvis er den «riktige» måten å redde på. Det finnes mange andre måter å utføre en kameratredning på. I følge Haslene (2011) så er ikke fokuset rettet mot hvordan redningen må gjøres, men hvordan det kan gjøres! Ingen situasjoner er like, noe som krever improvisasjon i de fleste tilfeller. Det viktigste er å få opp den falne!

Kilder:

Haslene, S. (2011). Breboka: Håndbok i brevandring. Oslo: DNT fjellsport.

Høyfjellstur uke 36 – Sogndal 31.08-06.09

Bilde: Magisk stemning (Foto: Sørmo Holmslet, Torgeir).

Naturkjennskap er en viktig del av friluftslivfaget. På høyfjellsturen vår hadde vi blant annet fokus på floraen som vokser i fjellet. Et av de generelle målene for turen var blant annet fjellflora og naturkjennskap. Under følger ti ulike floraarter som er vanlig i fjellet.

Engsoleie
Latinsk navn: Ranunculus acris
Familie: soleiefamilien 

              Bilde: Engsoleie (Dybdal, 2013). 

Botaniske kjennetegn

Engsoleie er en av Norges vanligste planter og finnes i hele fjellkjeden. Den er formrik og kan deles inn i flere underarter. Den vokser i stort sett alle naturtyper og kan bli mellom 20-75 cm høy. På fjellet vokser den i enger, åpen skog og snøleier. Blomsten kan kjennes igjen ved at den er knallgul, men den er giftig. Derimot i tørket tilstand forsvinner giftvirkningen (Kristoffersen, 2007; 57).

Kulturell bruk

Engsoleien har også et annet navn, nemlig smørblomst. Navnet kommer av en gammel barnelek som avslørte om en var en smørelsker eller ikke. Dersom blomsten gav gjenskinn når blomsten ble stukket under haka, var vedkommende en smørelsker (Kristoffersen, 2007; 57).

Revebjelle
Latinsk navn: Digitalis purpurea
Familie: maskeblomstfamilien

                      Bilde: Revebjelle (Gylt, 2014).

Botaniske kjennetegn

Revebjellen er en relativt høy plante. Den kan bli mellom 60-150 cm høy og vokser gjerne i skogkanter, på berg, i veiskråninger og ved beitemark. Blomsten er lilla, men kan også bli rosa og hvit. Blomsten er formet som en hengende fingerbøl og vokser i klaser (Kristoffersen, 2007; 155).

Kulturell bruk

Revebjellen er svært giftig, men er samtidig en av våre mest kjente legeplanter. Den inneholder hjertestimulerende sukkerstoffer, glykosider. Plantens virkestoffer blir i moderne medisin brukt i behandlingen av hjertelidelser. I folkemedisinen har bladene fra planten vært brukt til omslag av urene sår og byller (Kristoffersen, 2007; 155).

Navnet stammer av en underlig gammel tro: en måtte ikke ta bladene av planten – da kom reven og tok lammene.

Revebjellen er i tillegg fylkesblomsten i Sogn og Fjordane.

Molte
Latinsk navn: Rubus chamaemorus
Familie: rosefamilien

     Bilde: Molte (Hjelmstad, 2015). 

Botaniske kjennetegn

Molte eller multe som den også heter er fjellmyras og Nord-Norges egen bærfrukt. Molten er en flerårig plante som kan bli mellom 5-20 cm høy, og vokser i alle typer fjellstrøk. Planten har en egen han- og hunnblomst, og det er bare hunnblomsten som utvikles til å bli et bær. Bæret er først rødt og ganske hardt, men blir til slutt når det er modent, oransjegult. Molta vokser på næringsfattig grunn, noe som vil si at den vokser på torvmyr, fuktig skog og lyngheier (Kristoffersen, 2007; 93).

Kulturell bruk

Molten har i lange tradisjoner blitt brukt som næringsmiddel og i medisinsk bruk, blant annet på grunn av dens høye innhold av C-vitamin. Molten har også tidligere blitt brukt av sjøfolk som middel mot skjørbuk (Kristoffersen, 2007; 93).

Museører
Latinsk navn: Salix herbàcea
Familie: vierfamilien

                       Bilde: Museører (Sandell, 2014). 

Botaniske kjennetegn

Museøre er en liten, krypende busk med mesteparten av greinsystemet under jorda. Den kan bli mellom 2-15 cm høy, og er med det en av våre minste arter med forvedet, treaktig stamme. Den har en gang blitt kalt for «verdens minste tre» av en svensk botaniker. Museøre vokser ofte på snøleier og andre fuktige steder og er vanlig i hele fjellkjeden (Kristoffersen, 2007; 32).

Kulturell bruk

Planten har fått navnet sitt fordi bladene kan ligne litt på museører når det folder seg ut (Kristoffersen, 2007; 32).

Blåbær

Latinsk navn: Vaccinium myrtillus

Familie: lyngfamilien

           Bilde: Blåbær (Hjelmstad, 2014).

Botaniske kjennetegn

Blåbær er helt klart den mest populære bærsorten vi har. Den inneholder vitamin-C (antioksidanter) noe som gjør at den er veldig sunn og bra for oss.

Blåbæra greiner seg både over og under bakken og kan bli mellom 10-50 cm høy. Den vokser lyngskoger, myrer og hei, og er svært vanlig i hele landet. Bæret er blåsvart og har en søt smak (Kristoffersen, 2007; 138).

Kulturell bruk

Blåbær har i all tid vært populær å plukke. Folk tar med seg en bøtte og går ut for å plukke blåbær i mange timer. Blåbær er ikke bare populær å plukke, men den er også mye brukt i blant annet; saft, syltetøy, vin og likør, kaker og annen bakst, tørket frukt osv... I tillegg inneholder den mye garvestoffer og brukes fortsatt som et mageregulerende middel (Kristoffersen, 2007; 138).

Fjellsveve

Latinsk navn: Hieràcium alpinum

Familie: kurvplantefamilien

                Bilde: Fjellsveve (Kalrstrøm, 2011). 

Botaniske kjennetegn

Fjellsveve tilhører en formrik art med mange varianter. Planten har en gul blomst, er relativt liten og kan bli mellom 10-15 cm høy. Den vokser på rabber og heier, og er svært vanlig i hele fjellkjeden. Fjellsveven kjennetegnes ved den hårete stilken som den har for å beskytte seg mot vind og kulde. Fjellsveve er en samlebetegnelse på over 200 småarter. Konsekvensen er da at det blir mange småarter som er vanskelig å skille fra hverandre (Kristoffersen, 2007; 196).

Kulturell bruk

Hieràcium kommer av gresk hierax, som betyr hauk eller falk. Før trodde man at rovfuglene brukte plantens saft til å skjerpe synet. Alpinum betyr noe som hører til fjellet (Kristoffersen, 2007; 196).

Kartlav

Latinsk navn: Rhizocarpon geographicum

Familie: rhizocarpaceae

       Bilde: Kartlav (Wikipedia, 2015). 

Botanisk kjennetegn

Kartlaven er en lavart av typen skorpelav som vokser på steiner. Det er umulig å plukke kartlaven fordi den er helt fastgrodd til underlaget. Slike fastgrodde lavarter kalles derfor skorpelav. Kartlaven vokser stort sett på steiner i fjellstrøk og høytliggende områder med liten luftforurensing. Den vokser veldig sakte. På 10 år har den vokst 1 millimeter.

Kartlaven er enten grønn eller gulgrønn, og er omgitt av en svart kant. Mønsteret kan minnes litt om et kart/kartbilde à derfra har navnet kartlav kommet.

Kulturell bruk

Fordi kartlav er vanskelig å løsne fra underlaget er det ikke så mye den er blitt brukt til. Likevel har geologer kunnet bruke den til å datere morener etter issmeltingen. Grunnen er at kartlaven vokser med konstant hastighet og derfor kan måles for å finne ut hvor lenge siden det er den begynte å vokse.

I tillegg sies det at; «av størrelsen kan du lese hvor lenge det er siden breen lå over landskapet». «Ved å måle diameteren kan man finne ut ca. når breen trakk seg tilbake».

Tyrihjelm

Latinsk navn: Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale

Familie: soleiefamilien 

       Bilde: Tyrihjelm (Hjelmstad, 2015)

Botanisk kjennetegn

Tyrihjelm kan i utgangspunktet forveksles litt med revebjelle og lupiner. Den har store blåfiolette (noen ganger også hvite eller lysegule) og hjelmformet blomst. I motsetning til revebjellen har tyrihjelmen mindre og lengre, men også flere blomster. Blomstene er spesialutviklet til en type humle, slik at den kan ta med seg og spre pollen til tyrihjelmen. Tyrihjelmen vokser i fjellbjørkeskog og i vierkratt, og kan bli mellom 1-2 m høy. Den vokser svært raskt, og 4-5cm i døgnet er ikke uvanlig (Kristoffersen, 2007; 52).

Kulturell bruk

Tyrihjelm er en av våre mest giftige planter. Plantens latinske navn gir oss en pekepinn på hvor giftig den faktisk er. Aconitum = et gammelt gresk plantenavn på en giftplante. Lycoctonum betyr den som dreper ulv. Hvis et husdyr spiser planten vil den dø etter kort tid. Likevel har tyrihjelmgiften vært brukt til å ta liv av både bjørn og ulv (Kristoffersen, 2007; 52).

Engsmelle

Latinsk navn: Silene vulgaris

Familie: nellikfamilien

     Bilde: Engsmelle (Hjelmstad, 2015)

Botanisk kjennetegn

Engsmelle er en lett gjennkjennelig plante med sine oppblåste begerformet blomster. Hver stengel har mange hvite blomster i toppen av stilken. Den vokser på enger, veikanter og setervoller og kan bli mellom 20-70 cm høy (Kristoffersen, 2007; 46).

Kulturell bruk

Planten har trolig fått navnet sitt fra ENG, der den vokser på enger, og SMELL som kommer fra en gammel barnelek. Unger før i tiden hadde det gøy med å presse blomsten mot håndflaten til det gav fra seg et lite smell. Bladene til engsmellen har også vært brukt til salat (Kristoffersen, 2007; 46).

Snøull

Latinsk navn: Eriophorum scheuchzeri

Familie: halvgressfamilien

          Bilde: Snøull (Hjelmeset, 2004)

Botanisk kjennetegn

Snøull er lett å få øye på med sin hvite bomullaktig blomst. Den vokser i massevegetasjon og kan få store myrflater til å se ut som de er dekket av snø. Snøull kan bli mellom 10-30 cm høy og er utbrett i hele fjellkjeden. Snøull kan fort forveksles med torvull fordi de er svært like. De er i samme familie, men er noe forskjellige. Snøull hat et helt rundt ullhode, mens torvull ikke har det (Kristoffersen, 2007; 198).

Kulturell bruk

Søulla har tidligere vært forsøkt å lage klær av, men uten sørlig resultat. De hvite bomullaktige blomstene har blitt plukket og blandet sammen med saueull og- eller bomull. Resultatet ble mykt hvitt garn, men som senere viste seg at ikke var noe sørlig brukbar. I dag blir de brukt som fyll i dyner og puter, noe som har gitt et vellykket resultat (Kristoffersen, 2007; 198).

Kilder

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Vigmostad & Bjørke AS, Bergen.

Wikipedia. (2015). Kartlav. Hentet 13.09.15, fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Kartlav

Bilder

Dybdal, S. E. (2013). UKAS UGRAS: Engsoleie - giftig for kua men nyttig som kalender. Bioforsk. Hentet 27.11.15, fra: 

https://www.google.no/search?q=engsoleie&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIufy3lMrsxwIVSFssCh0Hcg8n&dpr=1.1#imgrc=BD1gUQUa16u33M%3A 

Gylt, T. (2014). En hage å dø for. Berg-Gylten. Biologi er ikke bare det som skjer på soverommet. Hentet 27.11.15, fra: 

https://www.google.no/search?q=engsoleie&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIufy3lMrsxwIVSFssCh0Hcg8n&dpr=1.1#tbm=isch&q=revebjelle&imgrc=pQKQ2V9dgJvrHM%3A 

Hjelmstad, R. (2015). Molte - Rubus Chamaemorus. Urtekildens planteleksikon. Hentet 27.11.15, fra:

https://www.google.no/search?q=engsoleie&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIufy3lMrsxwIVSFssCh0Hcg8n&dpr=1.1#tbm=isch&q=molter&imgrc=BP6SnAhuOemm5M%3A 

Sandell, C. (2014). Høyfjellstur. ArmandoMedNatur. Hentet 27.11.15, fra:

https://www.google.no/search?q=engsoleie&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIufy3lMrsxwIVSFssCh0Hcg8n&dpr=1.1#tbm=isch&q=muse%C3%B8rer+plante&imgrc=dzugeArYKa71NM%3A  

Hjelmstad, R. (2014). Blåbær - Vaccinium myrtillus. Urtekildens planteleksikon. Hentet 27.11.15, fra:

https://www.google.no/search?q=bl%C3%A5b%C3%A6r&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIv_CX7vzsxwIVQ_FyCh0scwuw#imgrc=8vchJ0bxTqvaiM%3A 

Karlstrøm, W. (2011). Fjellsveve, fjellsyre, fjelltettegras, fjelltimotei... Trondheims porten. Hentet 27.11.15, fra:

https://www.google.no/search?q=bl%C3%A5b%C3%A6r&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIv_CX7vzsxwIVQ_FyCh0scwuw#tbm=isch&q=fjellsveve&imgrc=51Hw8r3OcnfZGM%3A 

Wikipedia. (2015). Kartlav. Wikipedia, den frie encyklopedi. Hentet 27.11.15, fra: 

https://www.google.no/search?q=bl%C3%A5b%C3%A6r&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIv_CX7vzsxwIVQ_FyCh0scwuw#tbm=isch&q=kartlav&imgrc=qhcRrjjdZFTmMM%3A 

Hjelmstad, R. (2015). Tyrihjelm. Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale  /  Aconitum septentrionale. Urtekildens bildegalleri - medisinplanter. Hentet 27.11.15, fra:

https://www.google.no/search?q=engsoleie&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIufy3lMrsxwIVSFssCh0Hcg8n&dpr=1.1#tbm=isch&q=tyrihjelm&imgrc=GruNbOHMtCzDNM%3A 

Hjelmstad, R. (2015). Engsmelle - Silene vulgaris. Urtekildens bildegalleri - medisinplanter. Hentet 27.11.15, fra: 

https://www.google.no/search?q=engsmelle&biw=1242&bih=606&source=lnms&tbm=isch&sa=X&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIz7L77svxxwIVTI0sCh0hjQHe#imgrc=1A7aZC6oPdgcGM%3A 

Hjelmeset, S. J. (2004). Snøull (Eriophorum scheuchzeri). Geoatlas. Hentet 27.11.15, fra:
https://www.google.no/search?q=kartlav&biw=1242&bih=566&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMIr7no4oftxwIVS5YsCh3qxA5Q#tbm=isch&q=sn%C3%B8ull+plante&imgrc=zWNu-jsqhIMdMM%3A 

Kano/kajakk tur uke 35 – Kaupanger 24.08-27.08

Bilde: Nå er kajakkene på plass (Foto: Skjeggenes, Marianne).

Min første tur som andreårsstudent friluftsliv på høgskolen i Sogndal gikk fra Amlabukta i Kaupanger og ut til Holm mandag 24. August. 4 dager skulle vi tilbringe sammen, 33 studenter og 2 lærere. De neste 4 dagene skulle vi tilbringe både i kajakk og i kano. Bruk av kajakk på denne turen var nytt dette skoleåret, noe som flere av studentene satte STOR pris på! Dette ble en innholdsrik tur med kanopadling, kajakkpadling, førstehjelp, laging av bål og gapahuk, bli kjent leker på kvelden og masse god matlaging. I tillegg hadde vi kameratredning som et av målene for denne turen. I og med at vi hadde både kajakk og kano som fremkomstmiddel på turen, måtte selvsagt gjennom kameratredning på begge to, og det vil jeg fortelle mer om i dette blogginnlegget. 

Kameratredning i kajakk

Ved siden av å ha med diverse sikkerhetsutstyr og i tillegg ha god kunnskap om riktig padleteknikk, bør alle kajakkpadlere mestre både kameratredning og redning/entring av egen kajakk, også kalt cowboyredning (Køhn & Rishovd, 2006). Nettopp dette var noe av det som stod på planen over hva vi skulle lære i løpet av kajakk kurset med Eivind.

Vi gikk sammen to og to kajakker og utførte en såkalt kameratredning i kajakk. Kameratredningen foregikk slik:

-          Spør om vedkomne er OK

-          Fest din egen og vedkomne sin åre til kajakken din, for at de ikke skal forsvinne ut på havet

-          Få hjelp av vedkomne til å snu kajakken slik at den ligger på langs, ut fra redningskajakken, slik at kajakkene tilsammen danner en T

-          Den havarerte personen holder seg fast på baksiden av kajakken og støtter opp/hjelper til å holde balansen når det trengs

-          Kajakken blir dratt opp på redningskajakken med snuten først slik at vannet lettere kan renne ut ved setet. Redningsmannen løfter kajakken så høyt han klarer for å få ut mest mulig vann (dette kan føles ganske ustabilt, derfor skal personen i vannet holde seg fast på baksiden av redningskajakken og hjelpe til med å holde balansen)

-          Deretter blir kajakken snudd riktig vei og lagt inntil redningskajakken. HUSK at kajakken skal legges med fronten mot deg (redningspersonen)

-          Grip tak om sittebrønnen for å holde kajakken stabil mens den havarerte personen klatrer oppi fra utsiden

-          Den havarerte personen setter seg baklengs oppå kajakken.

-          Deretter stikker han føttene ned i sittebrønnen og glir så på plass mens redningspersonen støtter opp kajakken

En annen form for redning i kajakk er cowboyredning. Den bruker du ved redning av deg selv (singelredning). Om du skulle være så uheldig å kantre kajakken når du er ute å padler aleine, vil det være lurt å kunne cowboyredning. Selv om det anbefales å ikke padle aleine! 

Bilde: Kamerat- og cowboyredning i kajakk (Foto: Skjeggenes, Marianne).

Kameratredning i kano

For å kunne ferdes trygt på vann er det viktig å ha en del kunnskap om hva en skal gjøre om et mulig uhell skulle oppstå. Gruppa skulle gjennomføre kameratredning i kano. Selve redningsmetoden foregikk litt annerledes enn i kajakk, men prinsippet var det samme, å «redde»/hjelpe de som hadde kantret. To og to kanoer gikk sammen. Første oppgave var å velte den ene kanoen, mens den andre kanoen skulle brukes som redningskano. Et viktig tips å huske på hvis dette skulle skje i virkeligheten er å holde roen, både blant personene som har kantret, og blant personene i redningskanoen. Vannet kan være iskaldt og personene som har kantret vil antageligvis fortest mulig opp fra vannet. Likevel er det viktig å ta hensyn til egen sikkerhet også slik at ikke redningskanoen også kantrer.

Det første som må gjøres er å spørre om personene i vannet er OK! Alltid få kontakt med vedkomne i vannet først. Vedkomne er OK og leverer fra seg åren sin til redningsmannskapet. For å lettere holde roen, men også for å ikke miste synet av personene i vannet, så henger de seg fast i enden av kanoen. Deretter må kanoen tømmes for vann. Det må gjøres slik:

-          Legg kanoen på langs, ut fra redningskanoen slik at kanoene danner en T i vannet. På den måten kan den lett dras opp på redningskanoen

-          Få dratt hele kanoen over slik at den ikke berører vannet, men heller hviler på redningskanoen

-          Gyng/beveg litt på kanoen og prøv å få ut mest mulig vann

-          Snu kanoen riktig vei. Her må personene i redningskanoen samarbeide godt sammen

-          Få kanoen ut i vannet og legg den helt inntil redningskanoen

-          Personene i vannet stiger opp i kanoen, en av gangen. HUSK: stig opp mellom kanoene slik at du kan støtte deg til kanoene på begge sider

-          Når begge er oppi kanoen får de tilbake hver sin åre og kan padle videre

Bilde: Kameratredning i kano (Foto: Sørmo Holmslet, Torgeir).

Kano og kajakk tur med friluftslivklassen har virkelig vært en fin start på skoleåret. Mye bålkos, aktiviteter på kveldstid, matlaging sammen og dagsturer enten i kajakk eller kano har gjort at klassen har blitt mye bedre kjent med hverandre, noe som var et av hovedmålene for denne turen.

Et annet læringsmål for denne turen var «kameratredning i sjø/åpent vann». Dette fikk vi virkelig testet ut, både i kajakk og i kano. Det blir helt klart en annen forståelse og læringskurve fra oss studenter når vi får testet det ut «in real life», enn om vi skulle lest om det i en bok. «En velt skjer sjeldent planlagt på tur. Derfor må du øve før turen» (Mytting & Bischoff, 2008; 190). Øvelse gjør mester! Jeg tror jeg snakker på vegne av hele klassen når jeg sier at jeg nå føler meg mye tryggere på hva jeg skulle gjort hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon nå, enn om jeg ikke hadde fått praktisert det. 

Kilder:
Mytting, I., og Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Køhn, Ø., og Rishovd, H. (2006). Kajakk. Tønsberg: Boksenteret Erik Pettersen & Co. AS.

Ny blogg :D

Hei og hopp!
Mitt navn er Marianne Skjeggenes. Jeg studerer friluftsliv på Høgskolen i Sogn og Fjordane. På denne bloggen vil jeg legge ut innlegg fra diverse turer og ekskursjoner som jeg og klassen min drar på.