Bilde: Tuftebreen (Foto: Sørmo Holmslet,
Torgeir)
I uke 38 var det duket for høstens beste tur, nemlig en ukes
breundervisning i Jostedalen (Nigardsbreen og tuftebreen). Mandag 14.09 satte vi kursen direkte til
Nigardsbreen hvor vi skulle tilbringe mesteparten av undervisningen. I fem
dager skulle vi få innføring i vandring og sikkerhet på bre. I tillegg skulle
vi få prøve oss på kameratredning, og isklatring i topptau for de som ville
det. På parkeringsplassen til Nigardsbreen ble vi møtt av instruktørene/breførerne
som skulle være med oss hele uka. Deretter ble vi delt inn i taulag og
breundervisningen kunne starte.
Underveis hadde vi flere stopp hvor instruktørene fortalte om
sikkerhet og farer til, fra og på breen, i tillegg fortalte de om geologi og
planter. Når vi kom på breen fikk vi god innlæring i både stegjernsteknikk og
sikker vandremetode på breen. Dette var noen av temaene for de to første dagene
på breen.
Vandremetode:
"Vandremetoden vil noe forenklet si at alle i taulaget kan
være i bevegelse samtidig" (Haslene, 2011; 85). Vandremetoden på bre tar utgangspunkt
i at «kjøttvekta» i taulaget skal kunne ta imot et mulig fall fra en i
taulaget, uten noe problemer. Likevel må alle i taulaget være klar over hvordan
laget skal bevege seg på en tryggest mulig måte. Taulaget gjør dette ved å alltid
bevege seg i lavt terreng. Hvis du får valget mellom å gå på en topp/egg eller
nede i en dal/grop, så velger du selvfølgelig å gå i en dal/grop, fordi det er
det tryggeste. Det er mindre sjanse for å falle ned i en sprekk, og hvis det skulle
skje vil konsekvensene av et fall vær relativt ufarlig. Taulaget kan likevel i
noen situasjoner bli tvunget til å gå over bratte rygger. Et fall her kan få
større konsekvenser.
Et taulag skal alltid vite hvor og hvordan de skal gå på
breen. De må kunne bevege seg riktig i forhold til sprekkene. Haslene (2011) beskriver i breboka om flere eksempler på hvordan et taulag skal og ikke skal bevege seg. F.eks; et taulag som
beveger seg på tvers av sprekkene vil være bedre «rustet» om en skulle falle
gjennom en sprekk. Hvis taulaget går parallelt med en sprekk og førstemann
faller, vil ikke andremann ha noe hjelp bakfra og vil mest sannsynlig falle
etter. Vi vil få en glidelåseffekt. Effekten av taulagets «kjøttvekt» vil
forsvinne, og hele taulaget vil forsvinne ned i sprekken. Derimot, hvis tauet
er rett og stramt og førstemann faller gjennom, vil resten av taulaget klare å
holde igjen med «kjøttvekta». Deretter kan taulaget ta i bruk forskjellige
teknikker for å dra opp den falne. Eks: hjelpetalje (1:2-taljen).
Kameratredning – hjelpetalje (1:2-talje):
I følge Haslene (2011) bygger redning på snø og is på de samme prinsippene men har
ulike forutsetninger. En vil alltid kunne bruke de samme metodene for redning
på is som på snø, men ikke motsatt. Haslene (2011) beskriver en av faktorene som gjør redning på snø mer
komplisert, er at tauet kan skjære seg ned i tauleppen. På denne
turen gjennomførte vi redning på blåis, og det er den redningsmetoden jeg vil
beskrive.
Bilde: Her har det gått galt! Vi må i gang med redning av den falne (Foto: Sørmo Holmslet, Torgeir).
Det første en må gjøre er å avlaste tauet. I denne
situasjonen er det førstemann i taulaget som har falt ned en sprekk. Andremann må
sørge for å avlaste tauet ved hjelp at et sikringsmiddel. I mellomtiden holder
de to bakerst «kjøttvekta». Andremann skru inn en isskrue og fester på en skrukarabin.
Deretter lager han en klemknute på hovedtauet som han fester til skrukarabinen
på isskruen. Klemknuten drar han så langt fram som mulig. De to bakerste kan nå
slippe opp tauet litt for å se om sikringsmiddelet funker.
Bilde: Avlastning av hovedtau ved bredvandring (Haslene, 2011; 142).
Få kontakt med den falne:
Andremann kan nå binde seg ut av hovedtauet, men før han
gjør det må han dobbeltsikre seg selv. Det gjør han ved å feste en klemknute på
hovedtauet, og deretter feste en slynge til klemknuten, og til slutt feste
slyngen til seg selv (sentralløkka si). Nå kan han koble seg ut av hovedtauet,
men samtidig være sikret. Deretter går han bort til kanten for å få kontakt med
den falne.
Kommunikasjon er viktig! I dette tilfelle har den falne det
helt OK. Likevel er det viktig at dere tar dere tid til å forklare for den
falne hva som skjer, hva som kommer til å skje og hva han/hun skal gjøre.
Deretter går andremann tilbake til isskruen for å lage i stand en hjelpetalje.
Hjelpetalje (1:2-taljen):
Taulaget vil her ta i bruk ekstratauet for å lage
hjelpetaljen. Andremann lager en åttetallsknute i enden av tauet, og fester den
til skrukarabinen i isskruen. Deretter fester han på en skrukarabin på tauet og
sender den ned til den falne. Hvis andremann ikke har en skrukarabin, kan han
få det fra en av de andre i taulaget, eller kanskje den falne har en
tilgjengelig som han kan bruke (derfor er det viktig med kommunikasjon).
Skrukarabinen er nå sendt ned til den falne, og han fester
den til sentralløkken sin. Nå kan andremann sende hjelpetauet bakover til de
andre i taulaget og dermed dra opp den falne. Samtidig må den falne passe på å
stramme inn prusikken sin, slik at han er sikret dersom taulaget skulle glippe
taket på tauet.
Bilde: Kommunikasjon med den falne (Haslene, 2011; 143).
Jeg har nå beskrevet hvordan man gjennomfører kameratredning
på bre, ved bruk av hjelpetalje (1:2-talje). Det som er vert å merke seg er at
dette ikke nødvendigvis er den «riktige» måten å redde på. Det finnes mange
andre måter å utføre en kameratredning på. I følge Haslene (2011) så er ikke fokuset rettet mot hvordan redningen må gjøres, men hvordan det kan gjøres! Ingen situasjoner
er like, noe som krever improvisasjon i de fleste tilfeller. Det viktigste er å
få opp den falne!
Kilder:
Haslene, S. (2011). Breboka: Håndbok i brevandring. Oslo: DNT fjellsport.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar