onsdag 14. september 2016

Kystfriluftsliv uke 35-36 – Litle Færøy i Solund 02.09-05.09

Bilde: Litle Færøy (Foto: Finn Hugøy, 1996)


Norge har en enorm kystlinje som strekker seg langs hele landet vårt. Dette kystlivet skulle vi få oppleve nærmere da vi i uke 35-36 inntok Litle Færøy i Solund kommune. Her skulle vi få et innblikk i hvordan norsk tradisjonelt kystfriluftsliv var for 100 år siden. I løpet av oppholdet skulle vi blant annet få ro en gammel seksring, fiske med garn, sløye og filetere fisk og padle havkajakk. Litle Færøy og det tradisjonelle kystfriluftslivet som vi nesten har glemt helt bort er viktige kulturminner vi må ta vare på. Litle Færøy som kulturminne vil jeg prate mer om i dette innlegget.

«Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til» (Kulturminneloven, 2009, §2). Eksempler på kulturminner kan være; bygninger, redskaper, kjøretøy, stier, fortellinger, diktanalyser og kunst. Hvert kulturminne har sin egen historie å fortelle og er viktige å ta vare på for våre etterkommere.

Til tross for å være eneste beboer på Litle Færøy lever Roar Moe et hektisk liv. Han har stadig vekk besøk av studenter fra ulike høgskoler, folkehøgskoler, elever fra både ungdomskoler og videregående skoler og turister. I tillegg reiser han rundt om i både Norge og USA og holder foredrag om Lilte Færøy og kystfriluftslivet. Han brenner for den tradisjonelle kystkulturen og for det tapte kystfriluftslivet. Roar lever under den offisielle fattigdomsgrensa i Norge, men sier selv at han er rik på livet.

Et av målene med turen var at vi skulle få kunnskap og erfaring med aktiviteter knyttet til kystfriluftsliv. Vi skulle lære å ro gamle tradisjonsbåter og få kunnskap om trygg gjennomføring av kystfriluftsliv. Under oppholdet på Litle Færøy skulle samtlige av oss få oppleve kystfriluftslivet på en helt ny måte enn hva vi er vant med. Roar har blant annet en 130 år gammel seksring (robåt) som vi fikk ro med. Under kapittel IV. Skipsfunn og fartøyvern §14.Skipsfunn i kulturminneloven (2009) står det at staten har eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord. Roar Moe har selv en 130 år gammel seksring, men som det står i kulturminneloven (2009) så kan vedkommende etter loven – uten hensyn til hvem som er eier – sette i verk tiltak for å verne eller ta hånd om tingen. 

   Bilde: Vi fikk lære å ro den 130 år gamle seksringen (Foto: Grøteide, Håvard)

I tillegg til å leve kystfriluftslivet på gamle måten har Roar også bygd en liten låve, et båthus, et naust, restaurert og bygd båter slik de gjorde for over 100 år siden. Det å ro en 130 år gammel robåt, lære om navigering på sjøen og å fiske med garn er kulturminner i seg selv. Flere av studentene hadde aldri gjort dette før, noe som gjorde det ekstra stas. Jeg vil påstå at en stor andel av den norske befolkningen aldri har rodd en gammel trebåt og fisket med garn før. Litle Færøy er et kulturminne som vi må ta vare på. 

   Bilde: Litt av fangsten etter å ha fisket med garn (Foto: Valø, Daniel)

Roar har vært intervjuet to ganger i forbindelse med programmet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Her får vi et innblikk i hvordan han lever og hans brennende interesse og engasjement for kystkulturen. Link til programmene har jeg lagt ved, og det er verdt å ta seg en titt.
Innslag fra 2005:
Innslag fra 2008:


Kilder:
Kulturminneloven. (2009). Lov om kulturminner. Hentet 07.09.16, fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1978-06-09-50

onsdag 7. september 2016

Klatreundervisning uke 34 – Kvam og Veitastrond 22.08-25.08

Bilde: Buldring på Veitastrond (Foto: Skjeggenes, Marianne)



I uke 34 var det duket for årets første tur. Sommerferien er over og vi starter opp igjen på 3 og siste året på friluftslivstudiet. Første emne for semesteret var klatring. I fire dager skulle vi få opplæring i klatring og buldring. Tre av dagene gikk med til sportsklatring og litt fjellklatring, med innslag av rappellering, klatring på led og å sette topptaufester. Siste dagen gikk turen til Veitastrond i nydelig vær. Her brukte vi hele dagen på å buldre. Et av målene for klatreundervisningen denne uken var at vi skulle lære oss klatreformen buldring. Det fikk vi god tid til på Veitastrond. Jeg vil i dette innlegget gå nærmere inn på hva buldring er og hva som er viktig i denne formen for klatring.

Buldring:
Buldring kommer av det engelske ordet «boulder» og betyr rund kampestein (Tronstad, 2005). Det vil i prinsippet bety at buldring er å klatre på kampesteiner. «Buldring har sitt opphav nettopp i klatring på kampesteiner» (Tronstad, 2005; 47). I nyere tid har buldring blitt et fellesbegrep for alle former for klatring i lave høyder uten tau. Buldring krever relativt lite utstyr, kun et par klatresko, en kalkpose og litt kalk. For sikkerhetens skyld lønner det seg også å legge en crash pad/buldrematte under veggen der du eventuelt «planlegger» å falle ned. Landingen vil dermed bli litt mykere og litt tryggere. I likhet med klatring handler buldring også om balanse, teknikk, fotarbeid og ikke minst smidighet. Buldring kan foregå nederst på en fjellvegg, på en innervegg, på en spesiallaget buldrevegg eller på hva som helst annet som det går an å klatre på (Tronstad, 2005). Gjennom buldring blir klatreren utfordret til å konsentrere seg fullt og helt på å finne de riktige takene og de gode grepene. Likevel anbefales det at du i starten ikke klatrer for høyt. Du bør ikke klatre høyere enn du er villig til å hoppe ned (Kolstad, 2015). Det er lett å la seg rive med og glemme at man klatrer oppover. Plutselig er du altfor høyt oppe!


Fall under buldring kan være skummelt, og ankler og andre ledd er særlig utsatt (Kolstad, 2015). «Spotting», en form for sikring er en viktig del av buldringen. I tillegg til en buldrematte burde man være minst to personer som buldrer sammen. Den ene buldrer mens den andre står under å spotter. «Selv om buldring foregår like over bakken, kan et fall gi skader hvis landingen er dårlig, eller hvis du klatrer i en posisjon som gir fare for å lande på noe annet enn beina» (Tronstad, 2005; 110). Personen som spotter skal stå klar med hendene hvis klatreren skulle fallen ned. Da skal spotteren kunne ta imot personen rundt hoftene og dempe fallet. Hensikten med spotting er ikke at du skal «redde» personen i den forstand at du skal ta imot hele personen, men du skal dempe og forsøke å styre fallet slik at landingen ikke blir så hard. Det er viktig at du stoler på den som spotter deg. I tillegg er det viktig å holde spotteren informert slik at han kan utføre arbeidsoppgaven sin best mulig (Kolstad, 2015).

   Bilde: Spotting er viktig, men hvor mange trengs det for å spotte en danske? (Foto: Toppen, Eirin)


Kilder:
Kolstad, N. (2015). Sikker uten tau. Hentet 07.09.16, fra: http://www.norsk-klatring.no/Impulser/sikkerhet-ulykker/Sikker-uten-tau

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. (1. utgave). Oslo: Akilles forlag