Josten på langs uke 19 – Jostedalsbreen 09.05-11.05

Bilde: På toppen av Supphellenipa (Foto: Skjeggenes, Marianne)

I uke 19 var det duket for årets siste tur for B2 Friluftsliv. Denne gangen gikk turen på fjellski over Jostedalsbreen. Turen gikk fra Gjerde og opp til Steinmannen, over Jostedalsbreen via Høgste breakulen, videre mot Bings gryte og ned via Supphellebreen og Flatbreen ned til Øygarden. Med tunge sekker, sol, en distanse på godt over 50km foran oss og over 20 varmegrader startet vi på vår siste vintertur, som også skulle bli den beste!

Det kan være litt av en utfordring å reise 30 elever og 3 veiledere på tur sammen. Organisering av grupper er alfa omega for å få gjennomført en slik tur på best mulig måte. Orientering, planlegging og veivalg på skitur på breen var aktuelle temaer for denne turen, og det er nettopp det jeg vil prate om i dette innlegget.

Som fremtidige veileledere skal vi lære å ta gode avgjørelser og veivalg når vi er på tur. Derfor rullerer vi ofte på hvem som går foran når vi er på tur. Dette er en utrolig god læring ved at vi nærmest blir «tvunget» til å måtte bruke kart og kompass, orientere oss, legge gode veivalg og ta lederrollen. Det kan nemlig fort skje at en eller flere i gruppa blir passive og blir gående bakerst hele tiden og blir såkalt «gratispassasjerer» (Horgen, 2010). Disse «gratispassasjerene» vil aldri kunne ta del i verken orientering, veivalg eller sporvalg, og vil dermed få dårlig med erfaringer (Horgen, 2010). For at dette ikke skal skje lønner det seg, spesielt i såpass store grupper som klassen vår, at klassen blir organisert i mindre grupper. Ved bruk av mindre grupper vil det bli lettere å inkludere alle og rullere på hvem som leder an. «Sikkerhetsmessig er det også flere gevinster ved å rullere» (Horgen, 2010; 160). Det vil være lettere å holde gruppen samlet. Det vil ikke oppstå uønskede luker mellom folk, og ingen vil bli hengende igjen alene bakerst (Horgen, 2010). 

   Bilde: Lang, lang rekke (Foto: Skjeggenes, Marianne)

En gruppe som forflytter seg på ski på vinterfjellet med stor oppakning, beveger seg som regel ca. 2-4 km per time (Horgen, 2010). Med dagsetapper på flere km om dagen kan det være lurt å avtale et fast mønster på organiseringen. Det kan f.eks gjøres ved at en og en person går foran og leder an i en time før det rulleres. Den som da har gått foran en times tid går nå ut av sporene sine, venter til hele gruppa har passert for så å smette inn bakerst i rekka som bakerste mann. En annen måte å gjøre det på er at gruppa igjen deles inn i smågrupper på to eller tre hvor den ene går foran og legger spor, mens den andre går bakerst og passer på at ingen blir hengenes etter. Etter en times tid, avhenger av lengden på turen og antall gruppemedlemmer, så bytter de roller. Slik fortsetter det helt til turen er over. På denne måten får alle øvd seg på å gå først.

Å gå Josten på langs var en fantastisk opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Dette var den siste turen for semesteret, og siste vinterturen for friluftsliv studiet, men det er absolutt ikke den siste vinterturen for min del. Med så mange fantastiske turer på dette studiet så frister det absolutt til gjentakelse. Når jeg ser tilbake på studieåret, så har jeg lært og opplevd utrolig mye. Jeg har gjort ting jeg antageligvis aldri ville ha gjort hadde det ikke vært for dette studiet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å studere friluftsliv i Sogndal.  

   Bilde: Jeg er såååååå glad for å ha studert friluftsliv (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Topptur Hurrungane uke 17 – Hurrungane 26.04-28-04

Bilde: På vei opp store Dyrhaugstinden (Foto: Natvik, Sindre)

Uke 17 gikk turen til majestetiske Hurrungane hvor vi skulle tilbringe de neste tre dagene. Dette var en tur jeg tror samtlige av studentene hadde gledet seg skikkelig til. Ikke bare skulle vi få lære mer om snøkjennskap, snøbakketeknikk, redning og GPS, men vi skulle også få gå på topptur i et av de mest ettertraktede områdene i Sogn og Fjordane. Med et fantastisk vær blei dette en opplevelse for livet.

Etter å ha satt opp leir ble klassen delt inn i tre mindre grupper som skulle rullere mellom tre ulike poster med forskjellig tema. På første posten var temaet sikringsmiddel og kameratredning på snø. Andre posten tok for seg en gjennomgang av bruken av GPS. På siste posten skulle vi få innlæring i lappekast og snøbakketeknikk, og det er nettopp det jeg vil ta for meg i dette innlegget.

Lappekast («Kick turn»):

Lappekast, også kalt «kick turn», er en teknikk du bruker når du skal snu i bratt terreng. Lappekast er en måte å vende på, hvor du tar en helomvending før du går videre oppover (Horgen, 2010).

1. Det første du må gjøre er å lage en god plattform i snøen hvor du kan stå stødig. Det vil også gjøre det lettere for de som kommer etter.
2. Plasser øverste staven godt ovenfor deg selv, slik at det er god plass til å vende om på skien. Plasser den nederste stavene litt nedenfor deg selv for å holde balansen.
3. Løft den øverste foten og vend den 180 grader slik at den nesten står parallelt med den nederste foten.
4. «Bytt plass» på stavene. Plasser øverste staven nedenfor deg selv for å holde balansen. Plasser deretter den nederste staven ovenfor deg selv
5. Nå må du få med deg andre foten også. Løft opp foten fra bakken samtidig som du lener deg litt ned mot bakken. Stram rumpeballen mens du strekker ut foten og lar tærne peke nedover. Sving foten inn slik at den står parallelt med den andre foten.
6. Nå er du klar til å gå videre!

      Bilde: «Lappekast» (Foto: uia.no, 2014)

Snøbakketeknikk:

«En utglidning i snøheng kan få alvorlige følger. Det er derfor viktig at du har innarbeidet en bra bremseteknikk» (Haslene, 2011; 79). Jeg tar utgangspunkt i at man går med skisko eller stegjern og isøks. Det har ikke noe å si om man bruker skisko eller stegjern, men om man faller på ryggen med stor fart må man komme seg over på magen for å bremse opp. Da gjør du følgende:

• Med stegjern og isøks må du få presset isøksen ned i snøen. Ta et godt tak på toppen av isøksa, hold den inntil kroppen med spissen pekenes ned i snøen og len deg på den. Samtidig løfter du beina og bremser opp med knærne. Å bremse med stegjernene kan føre til at du tipper bakover eller ved stor fart får vridning i foten.
• Uten stegjern og isøks må du bruke det du har. Det vil si at du må komme deg over på magen og bremse opp med albuene og beina. Du presser albuene ned i snøen samtidig som du presser beina ned i snølaget. For å få best mulig effekt og vekt på oppbremsingen løfter man resten av kroppen opp slik at rumpa stikker opp. Tyngden vil fordeles over på albuene og beina som du presser ned i snøen.

   Bilde: «Snøbakketeknikk» (Foto: Haslene, 2011; 79)

   Bilde: Vi går forsiktig ned fra store Dyrhaugstinden (Foto: Natvik, Sindre)

Kilder:

Haslene, S. (2011). Breboka – håndbok i brevandring. (6. utgave, 2. opplag). Oslo: DNT fjellsport

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Taylor, V. (2014). Assignment 2 – Ski Trip to Evje. Hentet 06.05.16, fra: http://home.uia.no/veritt13/assignments/ski-trip-to-evjon/

Egenferd uke 14 – Hardangervidda 02.04-08.04

Bilde: Vårt møte med Hardangervidda (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Uka etter påskeferien skulle alle på B2 Friluftsliv gjennomføre en egenferd på minimum fem dager. Gruppene skulle ikke være mindre enn to personer, men heller ikke flere enn fire. Turen skulle ha en varighet på minimum fem dager med minst fire overnattinger ute i telt, gapahuk eller snøhule. Min gruppe, bestående av meg selv og Frida Omma planla i første omgang en relativ lang tur over Hardangervidda, som vi i løpet av turen måtte endre på. Grunnet sjukdom, altfor lange dagsetapper og vanskelig føre ente vi opp med en litt kortere tur. Turen vår varte i 7 dager og gikk fra Finse, til Krækkja, videre til Kjeldebu og tilbake til Finse med flere overnattinger underveis. På en slik tur er kosthold relativt viktig for å klare å fungere optimalt og ha nok energi til å forflytte seg. Jeg vil nå gå nærmere inn på riktig type kosthold på en slik type vintertur.

I løpet av friluftslivsstudiet og alle turene vi har vært på, har jeg lært at riktig mat og nok energi er alfa omega på tur. Uten mat og drikke, duger helten ikke! Når man er på tur, og spesielt på vinteren bruker man mye mer energi enn til vanlig. Energiforbruket per dag på vinteren ligger på mellom 14 700 kJ og 16 800 kJ (Melby 1997, i Horgen 2010). Årsaken til det høye energiforbruket er grunnet spesielt to ting; et høyere aktivitetsnivå enn til vanlig, og lave temperaturer som gjør at vi produserer mer energi for å holde varmen. Når vi er ute på tur ønsker vi dermed å ha så energirik mat som mulig. «De tre energikildene karbohydrat, protein og fett inneholder alle energi» (Horgen, 2010; 122). 

Fett:

Dersom man ønsker minst mulig vekt, lønner det seg at mesteparten av energien kommer fra fett. Fett inneholder nemlig mye mer energi per gram enn karbohydrater og proteiner. «Et gram fett inneholder over dobbelt så mye energi som ett gram karbohydrat» (Horgen, 2010; 123). I tillegg bruker kroppen lengre tid på å hente ut energi fra fett. Ved lav eller moderat intensitet, slik som en fjellskitur på Hardangervidda, vil energien hentes fra kroppens fettlager. 

Energikilde:	Kilojoule (kJ) pr. gram:
Karbohydrat	17,7 kJ
Protein	17,2 kJ
Fett	39,4 kJ

(Horgen, 2010)

   Egenprodusert nøtteblanding (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Karbohydrater:

Karbohydrater tas raskt opp i kroppen og omdannes til glykogen og glukose som lagres i lever og muskler. Disse lagrene holder i ca. 1-2 timer for en voksen (Schiebye og Klausen, 2005 i Horgen, 2010). Karbohydratene er viktig dersom en skal arbeide med litt høyere intensitet. Jo høyere intensitet vi arbeider med, jo mer av energien vil komme fra glykogenlagrene (karbohydrat) i leveren og musklene (Horgen, 2010). Når disse lagrene tømmes vil energien komme fra fettforbrenning (Horgen, 2010). Det er derfor viktig å stadig fylle på med karbohydrater i løpet av turen. Det er viktig at karbohydratene du får i deg kommer fra mat med lav/moderat glykemisk indeks, som for eksempel havregryn, pasta og grovt brød (Horgen, 2010). Det vil sikre et relativt stabilt blodsukkernivå utover dagen (Horgen, 2010).  

   Karbohydrater (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Proteiner:

Protein er en viktig kilde til varme. Middagen bør inneholde mye proteiner, da de fungerer som «byggesteiner» i kroppen og er med på å produsere overskuddsvarme (Horgen, 2010). Derfor lønner det seg å spise noe med høyt innhold av proteiner før en legger seg i soveposen (Horgen, 2010). Det vil også gjøre det lettere å holde varmen. 

       Protein (Foto: www.meny.no)

Min personlige favoritt på tur er bananpannekaker. De er energirike og inneholder blant annet karbohydrater (havregryn), protein (egg), melk og bananer. I tillegg er de veldig gode og mettende. 

   Bananpannekaker, nammmm! (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Til slutt vil jeg kort nevne væskeinntaket på tur. Selv om du er flink med maten, så er det utrolig viktig å ha kontroll på væskeinntaket ditt. På vinteren kan det være utrolig lett å glemme å drikke. Jeg har selv gått på denne smellen. «Mister vi mer enn 2% av kroppsvæsken, nedsettes yteevnen med ca. 10% for hver ekstra % man blir dehydrert» (Schibye og Klausen, 2005 i Horgen, 2010; 126). Det er derfor utrolig viktig å passe på at en drikker nok vann. 

    Bilde: Riktig mat og drikke gir godt humør og overskudd (Foto: Skjeggenes, Marianne)

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1. utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Meny.no. (2016). Kyllingfilet. Hentet 05.05.16, fra: https://www.google.no/search?q=kyllingfilet&biw=1242&bih=606&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwii4YGftcXMAhWEFiwKHbtXCTcQ_AUIBigB#imgrc=Xj61OaGyNbV-AM%3A