Veiledertur uke 41 – Tungestølen 07.09-09.09

Bilde: Ut på tur (Foto: Malterud, Lotte)

I uke 41, fra onsdag til fredag skulle vi overlates til friluftsliv B3 studentene. De skulle ta oss med på en egenorganisert tur med to overnattinger. Min gruppe reiste til Tugestølen hvor vi skulle ha fast camp under hele turen. Vi skulle gå dagsturer opp Snauedalen og opp til Austerdalsbreen med en liten etappe på selve breen. Ellers skulle veilederturen bestå av matlaging, bållaging, bli kjent leker osv…

Et av målene for turen var basis friluftsliv – bli kjent med primus, fyre bål, lage mat, etablere camp og sporløs ferdsel. Dette fikk vi testet oss på gjennom hele turen. Alle hjalp til med å etablere et fint camp område, som vi ryddet fint opp etter oss før vi dro på fredagen. I tillegg fikk/måtte alle være med på å lage, eller i det minste hjelpe til med å lage bål. Vi hadde fått tak i nok ved slik at vi kunne lage bål begge kveldene, noe som gjorde turen ekstra koselig. Det finnes flere varianter på hvordan et bål lages. Ingen varianter er «den riktige», men det finnes noen typer «standard» bål som er fine å følge når du skal lage et bål. Likevel, det viktigste er ikke at bålet ser riktig eller fint ut. Det viktigste er at det brenner og at du får brukt det til det du skal.

Å fyre bål gjør noe ekstra med hele turen. Det skaper varme, sosialt samvær, hyggelig stemning blant gruppa og det er en fin aktivitet for både store og små. I tillegg er bålet naturens komfyr og mye god mat kan tilberedes på bålet (Berntsen, 2012). Det finnes mange forskjellige bål. Vi har f.eks kokehullbål, firkantbål og pyramidebål. Pyramidebål er kanskje det mest vanlige og mest brukte båltypen. Det var også denne båltypen vi benyttet oss av på turen.

Bilde: Kokehullbål (Kristiansen & Hårberg, 2015) 

Bilde: Firkantbål (Kristiansen & Hårberg, 2015) 

Bilde: Pyramidebål (Kristiansen & Hårberg, 2015)

Som sagt, det viktigste er ikke utseende på bålet, men hva du bruker til å lage bålet – materialene og at bålet faktisk brenner. For å få fyr på bålet må du få tak i brennbart materialet i skogen, slik som trær, kvister, bark, flis, tyri osv. "Du treng bjørkenever for å få den første flamma" (Mytting & Bischoff, 2008; 91). De bør være så tørre som mulig, da er det lettere å få fyr. Når du har funnet opptennings materialet legger du det i en haug foran deg slik at de ligger klare til bruk. Finn også gjerne noen steiner du kan legge rundt bålet som en slags beskyttelse. Slik som på bildene. Felles for bilde 1 (kokehullbål) og 3 (pyramidebål) er at de begge har steiner rundt bålet. Dette er for å beskytte bålet litt mot vind, men også for å passe på at bålet ikke utvider seg. Steinene holder bålet på plass innenfor steinringen. Når du nå har funnet både opptenningsmaterialet og steiner, og fyrstikken er klar kan du starte å lage bålet.

Bålet må bygges opp skikkelig fra bunnen av. Start med å lage en steinsirkel. Innenfor denne sirkelen skal bålet være. Deretter tar du det lette små materialene, slik som bark, kvister og flis og legger i bunn. Deretter legger du på bjørkenever og tyri innimellom kvistene. Før du tenner på, sjekk at det er luft mellom lagene. Hvis det ikke er nok luft mellom lagene vil bålet dø ut ganske fort. Deretter «mater» du bålet med gradvis større kvister og små vedkubber. Først når det har blitt skikkelig undervarme i bålet kan du legge på de store vedkubbene. Pass på å alltid ha tilgang til mer ved i nærheten av bålet slik at du bare kan «mate» på når det trengs.

OBS! OBS! En viktig ting å huske på. Det er ikke tillatt å tenne bål mellom 15 april og 15 september!!!

Et av målene for denne veilederturen var å lage bål og lage mat på bålet. Gjennom prøving, feiling og god veiledning fra 3 klassingene har stort sett alle i gruppa fått hjulpet til med å lage bål. God mat har blitt tilberedet på bålet, og morsomme leker har funnet sted rundt bålet på kvelden. Det har blitt knyttet nye bekjentskap og nye erfaringer. Jeg tror jeg snakker på vegne av hele gruppa når jeg sier at dette har vært en flott tredagers tur.

Om du vil lære mer om hvordan lage et bål, sjekk ut denne bildevideoen:

https://www.youtube.com/watch?v=sSYB2PMv1tU

Kilder:

Bertnsen, E. (2012). Fagblogg friluftslivstudiet. Hentet 12.10.15, fra: http://evengisletun.blogspot.no/2012/12/balfyring.html

Kristiansen, P. U., og Hårberg, G. B. (2015). Å tenne bål. Hentet 12.10.15, fra: http://ndla.no/nb/node/45005

Mytting, I., og Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. (2. utgave) Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Youtube. (2007). Da Boys in Da Hood. Hentet 27.11.15, fra: https://www.youtube.com/watch?v=sSYB2PMv1tU

Breundervisning uke 38 – Jostedalen 14.09-18.09

Bilde: Tuftebreen (Foto: Sørmo Holmslet, Torgeir)

I uke 38 var det duket for høstens beste tur, nemlig en ukes breundervisning i Jostedalen (Nigardsbreen og tuftebreen). Mandag 14.09 satte vi kursen direkte til Nigardsbreen hvor vi skulle tilbringe mesteparten av undervisningen. I fem dager skulle vi få innføring i vandring og sikkerhet på bre. I tillegg skulle vi få prøve oss på kameratredning, og isklatring i topptau for de som ville det. På parkeringsplassen til Nigardsbreen ble vi møtt av instruktørene/breførerne som skulle være med oss hele uka. Deretter ble vi delt inn i taulag og breundervisningen kunne starte.

Underveis hadde vi flere stopp hvor instruktørene fortalte om sikkerhet og farer til, fra og på breen, i tillegg fortalte de om geologi og planter. Når vi kom på breen fikk vi god innlæring i både stegjernsteknikk og sikker vandremetode på breen. Dette var noen av temaene for de to første dagene på breen.

Vandremetode:

"Vandremetoden vil noe forenklet si at alle i taulaget kan være i bevegelse samtidig" (Haslene, 2011; 85). Vandremetoden på bre tar utgangspunkt i at «kjøttvekta» i taulaget skal kunne ta imot et mulig fall fra en i taulaget, uten noe problemer. Likevel må alle i taulaget være klar over hvordan laget skal bevege seg på en tryggest mulig måte. Taulaget gjør dette ved å alltid bevege seg i lavt terreng. Hvis du får valget mellom å gå på en topp/egg eller nede i en dal/grop, så velger du selvfølgelig å gå i en dal/grop, fordi det er det tryggeste. Det er mindre sjanse for å falle ned i en sprekk, og hvis det skulle skje vil konsekvensene av et fall vær relativt ufarlig. Taulaget kan likevel i noen situasjoner bli tvunget til å gå over bratte rygger. Et fall her kan få større konsekvenser.

Et taulag skal alltid vite hvor og hvordan de skal gå på breen. De må kunne bevege seg riktig i forhold til sprekkene. Haslene (2011) beskriver i breboka om flere eksempler på hvordan et taulag skal og ikke skal bevege seg. F.eks; et taulag som beveger seg på tvers av sprekkene vil være bedre «rustet» om en skulle falle gjennom en sprekk. Hvis taulaget går parallelt med en sprekk og førstemann faller, vil ikke andremann ha noe hjelp bakfra og vil mest sannsynlig falle etter. Vi vil få en glidelåseffekt. Effekten av taulagets «kjøttvekt» vil forsvinne, og hele taulaget vil forsvinne ned i sprekken. Derimot, hvis tauet er rett og stramt og førstemann faller gjennom, vil resten av taulaget klare å holde igjen med «kjøttvekta». Deretter kan taulaget ta i bruk forskjellige teknikker for å dra opp den falne. Eks: hjelpetalje (1:2-taljen).

Kameratredning – hjelpetalje (1:2-talje):

I følge Haslene (2011) bygger redning på snø og is på de samme prinsippene men har ulike forutsetninger. En vil alltid kunne bruke de samme metodene for redning på is som på snø, men ikke motsatt. Haslene (2011) beskriver en av faktorene som gjør redning på snø mer komplisert, er at tauet kan skjære seg ned i tauleppen. På denne turen gjennomførte vi redning på blåis, og det er den redningsmetoden jeg vil beskrive.

Bilde: Her har det gått galt! Vi må i gang med redning av den falne (Foto: Sørmo Holmslet, Torgeir).

Avlaste tauet:

Det første en må gjøre er å avlaste tauet. I denne situasjonen er det førstemann i taulaget som har falt ned en sprekk. Andremann må sørge for å avlaste tauet ved hjelp at et sikringsmiddel. I mellomtiden holder de to bakerst «kjøttvekta». Andremann skru inn en isskrue og fester på en skrukarabin. Deretter lager han en klemknute på hovedtauet som han fester til skrukarabinen på isskruen. Klemknuten drar han så langt fram som mulig. De to bakerste kan nå slippe opp tauet litt for å se om sikringsmiddelet funker. 

Bilde: Avlastning av hovedtau ved bredvandring (Haslene, 2011; 142).

Få kontakt med den falne:

Andremann kan nå binde seg ut av hovedtauet, men før han gjør det må han dobbeltsikre seg selv. Det gjør han ved å feste en klemknute på hovedtauet, og deretter feste en slynge til klemknuten, og til slutt feste slyngen til seg selv (sentralløkka si). Nå kan han koble seg ut av hovedtauet, men samtidig være sikret. Deretter går han bort til kanten for å få kontakt med den falne.

Kommunikasjon er viktig! I dette tilfelle har den falne det helt OK. Likevel er det viktig at dere tar dere tid til å forklare for den falne hva som skjer, hva som kommer til å skje og hva han/hun skal gjøre. Deretter går andremann tilbake til isskruen for å lage i stand en hjelpetalje.

Hjelpetalje (1:2-taljen):

Taulaget vil her ta i bruk ekstratauet for å lage hjelpetaljen. Andremann lager en åttetallsknute i enden av tauet, og fester den til skrukarabinen i isskruen. Deretter fester han på en skrukarabin på tauet og sender den ned til den falne. Hvis andremann ikke har en skrukarabin, kan han få det fra en av de andre i taulaget, eller kanskje den falne har en tilgjengelig som han kan bruke (derfor er det viktig med kommunikasjon).

Skrukarabinen er nå sendt ned til den falne, og han fester den til sentralløkken sin. Nå kan andremann sende hjelpetauet bakover til de andre i taulaget og dermed dra opp den falne. Samtidig må den falne passe på å stramme inn prusikken sin, slik at han er sikret dersom taulaget skulle glippe taket på tauet.

Bilde: Kommunikasjon med den falne (Haslene, 2011; 143).

Jeg har nå beskrevet hvordan man gjennomfører kameratredning på bre, ved bruk av hjelpetalje (1:2-talje). Det som er vert å merke seg er at dette ikke nødvendigvis er den «riktige» måten å redde på. Det finnes mange andre måter å utføre en kameratredning på. I følge Haslene (2011) så er ikke fokuset rettet mot hvordan redningen må gjøres, men hvordan det kan gjøres! Ingen situasjoner er like, noe som krever improvisasjon i de fleste tilfeller. Det viktigste er å få opp den falne!

Kilder:

Haslene, S. (2011). Breboka: Håndbok i brevandring. Oslo: DNT fjellsport.